Plateanmeldelse: Pink Floyd - «The Endless River»

«The Endless River»

Som for å foregripe beskyldningene om selvparodi som garantert vil komme fra usentimentalt hold, har Pink Floyd kalt det første ordentlige musikkstykket på «The Endless River» for «It’s What We Do».

De drøye seks minuttene kunne vært klippet rett ut av «Shine On You Crazy Diamond» (1975), og tilsatt en dæsj «Welcome To The Machine» (ditto).

Klangen og synthteppene får det til å høres ut som om den fremføres ute i verdensrommet et sted. Richard Wrights lengselsfulle tangentdrodling låter som et stjerneskudd på avveie. David Gilmours kosmiske bluesspill utnyttes spartansk, og er desto mer virkningsfullt. Basspillet, også Gilmours, etteraper eks-banddiktatoren Roger Waters simple stil. Nick Masons omgang med tomtom’ene er ett hundre prosent uforlignelig «steint». Selv beat’en er den samme: «Bam-da-da-dam».

Pink Floyd kunne med hell saksøkt seg selv for plagiat.

Og det er mer der dette kommer fra.

«Sum» henter sin grimt industrielle atmosfære dels fra «One If These Days» og «Echoes» (1971), samt fra «Dogs» (1977). «Allons-y (1)» er paranoid hardrock hvori Gilmours plukking på dempede gitarstrenger behandles med delayeffekt og kontrasteres med fete akkorder og småløpske sololøp. Altså «Run Like Hell» (1979).

«Anisina» prøver å destillere halve «Dark Side Of The Moon» (1973), spesielt «Us And Them» (pianoakkordene, saksofonsoloen), ned til tre minutter.

Alle som ikke plages av det store tapet av mening og innhold som inntraff da Roger Waters tok hatten etter «The Final Cut» (1983), vil ønske å høre dette. I hvert fall noen ganger.

«The Endless River» består av uutgitte opptak fra arbeidsperioden som resulterte i «The Divison Bell» (1994), ekskavert og pusset opp i løpet av de siste par årene. Bruddstykker, vignetter, jammer, en og annen bortimot fullblods låt. De to gjenlevende medlemmene har valgt materiale som i størst mulig grad bærer preg av Richard Wright, som døde i 2008, og har spilt inn nye spor rundt ham.

Det er en fin gest overfor Wright, som ble behandlet elendig av Roger Waters, og hvis jazzy bidrag til bandets «sound» alltid har vært underkommunisert.

Det er en stor fordel at albumet, med ett unntak, er instrumentalt. Slik slipper vi de tåpelige tekstene om rikmannshobbyer som var med på å ødelegge det første post-Waters albumet deres, fra 1987. Vi slipper også, altså på ett kutt nær, Gilmours’ kone Polly Samsons fånyttes forsøk, kjent fra «The Divison Bell», på å fange Waters’ og Pink Floyds dypt fremmedgjorte, høflige-men-bunnløse vemod.

«The Endless River» er tapetmusikk, et vakuum av doven skjønnhet. Det «betyr» ingenting, utover øyeblikkets henførte fortapelse.

Det får gå, all den tid Pink Floyd på mange måter var et av de første «ambientbandene» – lydsporet til hasjrøykingen på én million studenthybler – lenge før Roger Waters ble så konseptuell av seg, og så bitter, at alt til syvende og sist handlet om ham, og bare ham.

Han var hjernen i bandet, ingen tvil om saken. Men han var også den i særklasse minst særegne instrumentalisten. Pink Floyd høres ut som Pink Floyd også uten ham. Og dette er faktisk det beste av de tre albumene bandet har sopt sammen etter at han forlot dem.

De liksom-mystiske låttitlene og det elendige kitschomslaget hamrer det inn: Pink Floyd under Gilmours ledelse har ingenting å si. Annet enn «it’s what we do».

Det er OK, ganske fint, at de har gjort det én siste gang.

BESTE LÅT: «Sum»