ALBUM: ROCK
Foo Fighters
«Sonic Highways»
(RCA/Sony)
«Jeg kan ikke forestille meg å bare gå i studio og lage enda en plate. Det virker så kjedelig», sier Dave Grohl i et intervju med det britiske musikkmagasinet Q.
Man kan forstå ham, etter et kvart århundres medgang, først i et av tidenes største og viktigste rockorkestre, dernest i et av de mest jovialt storselgende.
Ved forrige korsvei («Wasting Light», 2011) tok han gode grep: Innspilling i garasjen, med «Nevermind»-produsent Butch Vig tilbake ved spakene. Resultatet var friskt og overbevisende.
Denne gang er det ikke back-to-basics, snarere tvert imot. Åtte sanger, mange av dem lange, innspilt i åtte «rockebyer», i studioer med historisk sus over seg, med tilhørende HBO-dokumentar som har fulgt dem på veien. Vig er fortsatt med.
Det smaker av rikmannsvis å underholde seg selv på, og dette albumet er ofte den punkete forgjengerens rake motsetning, bombastisk og bredbent.
Åtte kutt levner ikke mye landskap å gjemme skrot i. «Sonic Highways» åpner endog med sine to dårligste sanger.
JOVIAL GJENG: Foo Fighters trivdes øyensynlig med å reise USA rundt for å spille inn sitt nye album. Foto: SONY
«Something From Nothing» er et forsøk på å gjøre Foo Fighters «funky», det høres ut som senere tids Red Hot Chili Peppers, og det bør ikke noe gjøre.
Den beveger seg over i trøttsom standard-bæljing, noe som vedvarer i «The Feast And The Famine». Det er forståelig at Grohl vil ha Foo Fighters til å låte som Queens Of The Stone Age iblant, men den typen maskulint trøkk får de simpelthen ikke til her.
Det de derimot får til er den runde, varme Bob Mould-rocken Foo Fighters' karriere er basert på.
Særlig «Congregation» og «In The Clear» trykker på de aggromelodiøse knappene Grohl finner veien til i blinde. Fine greier, men veldig velkjente toner fra denne kanten.
«What Did I Do?/God As My Witness» er en ekskursjon i prog- og FM-rockterritorium; Axl Rose ville likt å ha den på «Use Your Illusion».
Platens joker er «Outside», anonym ved første ørekast, men den brenner sakte og viser bandets beske side uten å brøle.
Og så er det innspurten da. Den halvakustiske traveren «Subterranean» er nok en innsmigrende snik, og minner om Manic Street Preachers-ballader.
Mest av alt er den oppvarming til lighterballadefinalen «I Am A River», som er seigtflytende «heartland»-rock med strykere, episk som Grand Canyon og menneskelig som et hjerteslag.
«I Am A River» fremstår slik Grohl selv gjør: jovial, jordnær, jevnbyrdig med deg og meg. Og samtidig: en drømmende romantiker av rang.
Det er kanskje litt kjedelige kvaliteter. Men det er de som holder ham og bandet gående, også på deres åttende album.
BESTE LÅT: «I Am A River»
THOMAS TALSETH
* Slippes mandag 10. november. Streames hos VG fra lørdag 8. november.