ALBUM: KARAOKE
Aretha Franklin
«Sings The Great Diva Classics»
(Sony)
Nedrig. Aretha kjørt gjennom den vulgære bransjemogulen Clive Davis' «revitaliserings»-kvern. Han har ikke en gang skjønt det mest elementære ved sitt offer.
Aretha Franklin er da ingen «divasanger». Hun er en soul- og gospelsanger. En av de aller beste.
Det er én ting at tonen hennes er skutt. Ikke utradert, à la sen Whitney Houston. Men den nærmer seg faretruende den hvesende tegneseriefigurkvaliteten til Macy Gray; spesielt i det øvre registeret, der hun som regel oppholder seg.
Slik er naturens gang, og det kunne ha vært til å leve med. Verre er det at Franklin oversynger inntil det paniske.
Det starter på den fjerde strofen i det første kuttet, og avtar kun midlertidig i det første verset av «Teach Me Tonight». Det er som om hver eneste stavelse blir slukt av melisma. Effekten er utilsiktet latterlig – og det motsatte av «soulful».
Produksjonen er tarvelig, full av billige danskebåtdiscobeats. Og er det autotune jeg hører? På «The Queen of Soul»?
Unnskyld meg, nå skal jeg gråte.
BESTE LÅT: «No One»
MORTEN STÅLE NILSEN