Plateanmeldelse: Isac Elliot - «Follow Me»

Den som ikke har prøvd å spille musikk for en feststemt femteklasse vet ingenting om livet. De skal både danse fort og sakte. Mest sakte.

Finlands «Bieber» (jøss, så trøtt den stereotypien allerede er) gjør begge deler. Han runder 14 andre juledag, ser ut som Branns Erik Huseklepp med mer markerte kinnbein, og er så artistisk stor at hans andre album knapt trenger å overgå en EP i spilletid.

Det er selvsagt logisk, all den tid kjernefansen (10+) finner mesteparten av musikken sin via innfallsmetoden på YouTube, og sikkert synes forrige album «Wake Up World» ble noe for lang med sine ti låter. (Den kunne for øvrig kjøpes som «Super Ellioteer Box Edition» til en 500-lapp. Hvem sa at man ikke tjener penger på å selge musikk fysisk?)

«Follow Me» har flere forskjeller enn innsnevret mengde. Viktigst er det at Isac er mørkere i målet (no more Mr. Sølvgutt), sprekere i produksjonen (innenfor fornuftens grenser, bevares) og at låtene tidvis prøver å bevege seg utenfor sine komfortsoner.

I første låt høres det nesten ut som om han synger «I’m Tired Of Me». Men så er det bare en lang «miiii» som blir til «missing you».

Det gjør han selvsagt over hele fjøla her. Savner, altså. Føler. Angrer.

Fra VG-lista-showet i Oslo 20. juni 2014.

Han speiler alt fra Justin Timberlake («Hush» er «Señorita»s tantebarn), «Engine» tar åttitallsgitarene til The Go-Go’s (spør noen fra åttitallet), mens «Parachute» er den seriøst viktigste slowdanceren, der arrangementet har mer enn et snev av elektronisk drømmepop over seg.

Resten er helt riktig ferdigformatert, og intenst nok til at selv linjer som «My heart goes boom, boom, boom, when I’m with you, you, you» låter akkurat så studionaturlige som den slags er.

For mange rundt 12 er dette garantert terningkast tolv. For oss som er tre ganger 12 er det nødvendig for universets balanse å dele den terningen på tre.

BESTE LÅT: «Parachute»

* Albumet er tilgjengelig hos Spotify nå; slippes i andre kanaler 7. november.