ALBUM: POP
deLillos
«Rett og slett livet»
(Warner)
Det tegner seg et drag av «tenker-over-hva-vi-synes-er-viktig» på deLillos' siste tre album.
Fra tittel-låten på «Trist å være glad» (2011) via «Tapteser meg i gangen før du går» (2012) til «Terninger» og «Barnebarnas barnebarn» på årets album (for øvrig frognerkvartettens sekstende, om man regner med «sidesporet» deLillos'85) går det en alvorsbunn som kler bandet og samtidig kler av det ikke like alvorlige.
Sist hadde de produsenthjelp fra Bent Sæther og sang at de helst ville spille mer gitar. Årets er derimot produsert av dem selv, har veldig, veldig mye flygel, men følger noe av den samme albumoppbygningen. Først en lettbent og naiv åpningslåt for deLillos-konservative og formiddagsradio. Resten: Utforskning av ulike former for selvrefleksjon.
Her representert med «var jeg for selvopptatt»-tvil i «Terninger» og ikke minst «Barnebarnas barnebarn» sin kombinasjon av «Klokken er mye nå» og «Parkanlegg her», der Lars Lillo ikke skjønner hvor Neil Young får alt engasjementet fra, siden han selv er kjempetrøtt om morgenen.
Kjempetrøtt kan han umulig være, for klaverspillet hans er noe av det beste han har gjort. Og flere av tekstene fungerer som enkeltstilt litteratur. Ikke minst på sangen til hans nylige bortgåtte far, «Kjære fattern».
Plata er den mest velklingende de har gjort, lyden er snill og overveldende, og arrangementene løftes fantastisk av strykerne ledet av Ole Henrik Moe. De andre Lars'enes bidrag er også gode, best er Lars Lundevall sitt ene. Opplevelsen av et ufrivillig preg av trackliste-latskap er likevel tilforlatelig når «Min Beste Venn» følges opp av «Tvilen er min venn» som neste låt. Tittellåten er dessuten deres svakeste radiohit på veldig lang tid. Men når man er én måned unna å runde tretti år som band må det være lov med noen lettvinte løsninger.
BESTE LÅT: «Terninger»
TOR MARTIN BØE