Storbritannia, USA. Grøsser. 15 år.
Regi: John Pogue.
Med: Jared Harris, Sam Claflin, Olivia Cooke, Erin Richards, Rory Fleck-Byrne, Laurie Calvert.
Sånn sett må man si «The Quiet Ones» oppfyller sin lett perverse misjon, nå rundt halloween-tider.
Vi befinner oss i de akademiske randsirkler i Oxford en gang på 70-tallet, der en passelig gal psykologiprofessor får med seg et sexy studentpar og en nerdete filmentusiast i et ytterst tvilsomt forsøk på å befri en (også ung og sexy) pasient fra enten galopperende sinnsforstyrrelser eller en eller annen type besettelse.
Tvilsomt? Utvilsomt! Men dette er jo en sjangerfilm, ikke sant? Og da skyter man en hvit pinn etter politisk korrekthet og alt for mye logikk. Hovedsaken er hvordan historien fortelles. Og hvor effektivt den skremmer.
Joda, man finner seg dypt i kinostolen med fingrene i ørene og øynene nesten igjen. Her og der. Tidsepoken er utmerket beskrevet, ikke minst via det spesielle medisinske utstyret man bruker i et forsøk på å lage vitenskap av galskapen. Dessuten er seksualangsten passelig dosert. Og de mørke korridorer inn i det spøkelsesaktige, riktig så håndholdt og «subjektivt» formidlet av skuespillere som både gir hode og rævva til det hele.
På den annen side er det ikke til å komme i fra at effektene langt fra er originale, dramaturgien sett et skremmende antall ganger før. Og selve rammen - at dette egentlig er basert på en «true story» - like gammel som selve filmmediet. Et grunt gram nattsvart humor her og der hadde heller ikke vært å forakte. Dessuten skal det heller ikke nektes for at etter en times tid blir det nødvendig å kikke på klokka. Det kan tyde på at man begynte å kjede seg.
Hvis man da ikke helt vil forsøke å slippe bort fra dævelskapen. hvilket, igjen, nok er et kvalitetstegn på denne typen film.
JON SELÅS