Bokanmeldelse: David Nicholls: «Oss»

Forlaget Press må berømmes med å være tidlig ute: «Oss» kom ut i Storbritannia for kun få uker siden og ble umiddelbart en bestselger.

Forklaringen på hvorfor Nicholls treffer millioner av lesere er enkel: Han skriver med vidd. Han turnerer gjenkjennelig stoff på en glimrende måte.

I «Oss» treffer vi Douglas Petersen, en middelaldrende mann, forsker, gift med Connie og far til Albert på 17 år. Far og sønn har et dårlig forhold, og Albert og Connie rotter seg stadig sammen. Det er sommer, og Albert skal til høsten flytte hjemmefra for å studere. Douglas ser tilsynelatende frem til å få mer alenetid med Connie, men hun har et annet syn.

«Oss» er altså beretningen om et varslet havarert ekteskap. Men før Connie tar avgjørelsen, skal alle tre på en sommerferie sammen, en dannelsesreise for Albert gjennom Europa. Så hva skjer med «oss», mann, kone og sønn, når familiens skjebne allerede virker bestemt?

Vel, Douglas, som tidlig fremstår som en sympatisk, men asosial mann, har ikke tenkt å gi opp. Samtidig får leserne stadig tilbakeblikk til da han møtte henne. Nerden som utrolig nok kapret den vakre og ville Carrie for over 20 år siden.

Resultatet er en fengslende og medrivende roman som vil tekke mange av Nicholls tilhengere. Den er skrevet i korte kapitler, et effektivt virkemiddel som mange spenningsforfattere benytter. Og spenning blir det mye av utover i historien, som får et slags thrillerpreg da sønnen Albert forsvinner uten spor.

I letingen etter sønnen forstår leserne gradvis også mer hva slags type far Douglas egentlig er og har vært.

Jeg lo, smilte, humret og storkoste meg under lesingen. Alle de 420 sidene var underholdende og frydefulle.

Kanskje er ikke «Oss» av de dypeste romanene i høst, men det er en rett frem-fortelling, der forfatteren sjarmerer, briljerer og morer. Han pynter fortellingen med kunsthistorie og geografikunnskap, men bak all staffasje er dette en enkel fortelling om en kone som vil leve et mer spennende liv enn det ektemannen kan gi.

Nicholls gjør det på en stilsikker og morsom måte. Og slutten, den er fiks, om enn ikke særlig overraskende.

Oversatt av Ute Neumann