«Der ingen skulle tru at nokon kunne bu», sesong 12
Norsk dokumentarserie i seks deler.
NRK1 søndager kl. 20.15
Hva er det som gjør nettopp der de bur så oppsiktsvekkende at det kvalifiserer til en halv time i beste sendetid en søndag kveld?
Når jeg tenker tilbake, sitter jeg igjen med et inntrykk av at vi har vært innom det som måtte finnes av veiløse og vanskelig tilgjengelige bosteder i dette landet. Den 12. sesongen som har premiere i kveld, åpner i Samnanger, noen mil øst for Bergen. Det ligger øde til, ja visst. Men omgivelsene bærer likevel ikke umiddelbart preg av at dette er et sted «der ingen skulle tru at nokon kunne bu».
Eieren kommer seg frem og tilbake med bil, ungene kommer seg til skolen. Naturlignok er alt noe mer tungvint enn for folk flest, enten de bor i by eller bygd.
Kanskje er det ikke så mange igjen i den ytterste utkant av utkantstrøkene som ikke gjennom de foregående sesongene er blitt behørig omtalt.
Men når det er sagt at de ytre rammene ikke er like spektakulære, eller stusslige for den saks skyld, er det ingen tvil om at Bruaset finner frem til familier og enkeltpersoner som absolutt er verdt å bli nærmere kjent med. Som for eksempel Bente Getz som vi møter i kveld.
En imponerende innsats
Hun bor på Guleiksgarden, Bestemoren hennes vokste opp på den avsidesliggende fjellgården, men da Bente Getz kjøpte stedet, hadde det ligget i 40 år. Husene var forfalne, og ikke var det veier. En imponerende innsats ligger bak jobben å sette det hele i stand til å bli et sted hvor Getz og familien hennes kunne bo – og fungere. Hun yster saueost, har sitt eget bakeri og selger ugress som salat til finere restauranter i Bergen. Som sådan verdt en historie.
Slik er det også med sykepleierparet Stine og Per-Sverre Engdal som bor på en liten fjellgård i Hattfjellda. De møter vi i program nummer to, og som også denne anmeldelsen baserer seg på. Da ekteparet kjøpte gården, var planen å kombinere jordbruk med grønn omsorg. Men det fjerde barnet de fikk, var multihandikappet. De la om planene, ble fosterforeldre og tok til seg to barn til. Også det en god medmenneskehistorie fra Utkant-Norge.
Gjør lite ut av seg på en imponerende måte
Som programleder gjør Oddgeir Bruaset lite ut av seg på en positiv måte. Han lar intervjuobjektene spille hovedrollen og stiller selv spørsmålene vi alle gjerne vil ha svar på. Ikke minst til barna i familiene.
Men likevel blir et viktig og i denne sammenheng grunnleggende spørsmål hengende igjen i luften for mitt vedkommende: Bor de på et sted «der ingen skulle tru at nokon kunne bu». Jeg er ikke så sikker på det.
JØRN PETTERSEN