Plateanmeldelse: Neil Young - «Storytone»

I Neil Youngs nylig utgitte andre selvbiografi fokuserer han på bilene han har eid gjennom livet, og leder historiene sine ut fra disse.

Det er et fortellergrep som fungerer nydelig. Spesielt når det leder frem til hans nåværende framkomstmiddel, en Lincoln 1959-modell Young bygget om fra bensinsluker til elektrisk motor.

Hvilket er noe av det samme han har gjort med seg selv her.

For det kan virke som om kandierens nye greie er å gi ut noen helt horrible coverlåter på forsommeren, for så å følge opp med noe betraktelig mer forseggjort før jul.

I år er dette fordelt på lo-fi-i-telefonkioskinnspillingen «A Letter Home» i mai. Og herværende album: Neil Young med fullt symfoniorkester. Eller et farvel til støytung, improvisert skranglerock med kvarterlange riffpartier til den mest kontrollerte formen for musikk som finnes.

Det er et hopp like disruptivt som å bygge om en steingammel bensinbil til miljøvennlig elektrisk drevet.

Og som merkelig nok fungerer.

Spesielt fordi han ikke har valgt orkester av typen rockeband-symfoniorkester. Her får man 92 klassiske musikere i møte med én enslig Neil Young. Som ikke høres så enslig ut.

Stemmen har mer varme og fylde. Innlevelsen er troverdig og rørende. Kanadierens smånaive og søte tekster blir enda mer smånaive og søte med det voldsomme kunstmusikktrykket bak. Strykerarrangementene er dessuten langt fra Youngs forrige symfoniske forsøk, «A Man Needs A Maid» og «There’s A World», de desidert dårligste sporene på «Harvest» (1972).

Her omfavner orkesteret låtene som om de egentlig tilhører lydsporet til en kommende Disneyfilm. Særlig den ømme «I’m Glad I Found You» kan gå rett inn i en eventuell «Toy Story 4».

«Who’s Gonna Stand Up?», hans nyeste klimamanifest, ble spilt på turné i sommer i en betraktelig mer rufsete og utagerende versjon. Med symfoniorkester og mildt kor får den så mye patos og overbevisende kraft at man nesten er på vei ut døren til demonstrasjonstog i Natur og Ungdom-skjorte før låten er halvferdig.

Det er altså, egentlig, ikke så verst.

Og kunne blitt et veldig fint, om rart, album.

Men i motsetning til hva forhåndsomtalen har antydet: Dette er ikke kun symfonisk.

Midt i mellom orkesterlåtene har Neil plassert en blues om biler, en swingjazzsak som høres ut som introen på et talkshow om biler, og en munnspilldrevet blues, muligens stilet til eks-kona, men sannsynligvis også til en bil.

Ille nok, men dette er ikke med «vanlig» band. Det er med storband. Blåsere. Synkoperte trommer. Ståbasser.

Og Neil i front som udiskutabel vinner av konkurransen «verdens lyseste croonerstemme».

Å kalle det malplassert er en fornærmelse mot ordet. Blueslåtene fremstår mer som sjangerstandarder enn låter i seg selv. Lyden er lekker, men melodiene er tomme, intetsigende og pinlig forferdelige.

Best fungerer albumet når alle ideene og retningene forenes i de rolige partiene mot slutten. Og de akustiske soloversjonene av samtlige låter (på «deluxe»-utgaven) hjelper til med å oppsummere at dette faktisk er noen av Neil Youngs flotteste låter på lang tid.

De fleste omtaler av Neil Young har en tendens til å oppsummere alt det snåle denne underlige skranglekassa i populærmusikkens bilpark har bedrevet opp gjennom tidene.

Men «Storytone» er sannsynligvis det aller pussigste han har gjort. Det må oppleves. Selv etterpå vil man tro at det bare var en veldig rar drøm, men mye finere enn forventet.

BESTE LÅT: «When I Watch You Sleeping»