Det er april 1945. Alle vet at Andre verdenskrig snart er over, men kampene i Tyskland fortsetter ufortrødent.
Det gjelder også mannskapet på stridsvognen «Fury», bestående av patriarken Don, for sikkerhets skyld kalt «Wardaddy» (Pitt), den nervøse, religiøse Boyd, for sikkerhets skyld kalt «Bible» (LeBeouf), en kynisk amerikanskmeksikaner (Michael Peña) og bondeknølen Grady, for sikkerhets skyld kalt
«Coon-Ass» (Jon Bernthal).
Det kommer en ny soldat inn i den lille, klaustrofobiske verdenen deres, Norman (Lerman). Han ser ikke ut til å være mange dagene over 18, og er i utgangspunktet alt for følsom til å takle krigens redsler.
Gutten må bli mann, og lære seg å drepe uten anger. Vi ser resten av filmen gjennom hans øyne. Umenneskeliggjøringen av jyplingen er nødvendig, hevder manuset, fordi «ideer er fredelige, men historien er voldelig». Hvilket kanskje høres ut som en stor innsikt. Filmen unnlater å utdype tesen.
Det eneste som føles helt nytt med «Fury», er slagsekvensene. De gir innblikk i hvordan krig med stridsvogner utspiller seg, og gjør for tanksen det «Das Boot» (1981) gjorde for ubåten. Utover disse er filmen full av isolert sett gode enkeltpassasjer, som aldri helt går opp i en høyere enhet.
Scenen der Don tvinger Norman til å drepe sin første tysker, med påholden pistol, er unektelig opprørende. Filmens midtpunkt, en intens sekvens hvori Don og Norman oppsøker en tysk kvinne og hennes kusine i en utbombet landsby (og Norman understreker sin unge alder ved å lese «livslinjen» i håndflaten hennes, slik unge mennesker gjør), er også godt håndtert, selv om den pågår for lenge.
Filmens crescendo viser oss regissør og manusforfatter Ayers (inntil nå en regissør av moderne og svært urbane krimdramaer) store gjeld til filmskaperen Sam Peckinpah og dennes univers av sårede og desperate machomenn, som leser bibelvers og bælmer brennevin før de kaster seg ut i kamp. Denne tredjeakten er den største av de mange klisjeene i filmen.
«Fury» evner til fulle å anskueliggjøre at «war is hell, man». Men utover selve fokuset på kjøretøyene, evner den ikke å tilføre krisgfilmen – en sjanger som teller mange gode og flere aldeles briljante verk – noe vi ikke har sett før.
Ikke dermed sagt at den ikke er et godt stykke håndverk, og verdt å se.
LES MER: IMDb
MORTEN STÅLE NILSEN