TV-premiere: «Øyevitne».
NRK1 mandag kl. 21.30.
Første episode etablerer en drøss karakterer, uten at vi kjøres i grøften med informasjon eller mister oversikten. Med én time lange episoder får vi tid til å bli interessert i hvem de er - og hvorfor de er med.
To unge gutter med et skjult kjærlighetsforhold blir overrasket en kveld de har gjemt seg bort på et avsidesliggende steinbrudd utenfor Mysen. De blir vitne til noe som ser ut som et voldsomt gjengoppgjør som ender med tre døde MC-karer liggende på bakken. Iskaldt henrettet av en mann i boksershorts.
Før gjerningsmannen oppdager guttene, klarer de å slå ham ned med en stekepanne og stikke av. Livredd for å bli avslørt som homofile, holder guttene tett og unnlater å fortelle politiet hva de har sett.
Vi i TV-stolen ser drapsmannen allerede i første episode. «Øyevitne» er dermed ingen «hvem gjorde det»-krim. Her dreier det seg snarere om et kappløp mellom gjerningsmann og politi, hvor førstnevnte tilsynelatende ligger et skritt foran hele veien. Spenningen flater litt ut uten særlige gjennombrudd utover i andre episode, men «Øyevitne» kaver ikke lenge i mørket. En stor overraskelse kaster om på alt i tredje episode og gir serien et kraftig spenningsløft.
HVA MENER DU?Gi terningkast her!
«Øyevitne» er likevel en karakterdrevet serie. Seriens styrke ligger i grundigheten man har lagt i arbeidet med karakterene, de er mangefasetterte og realistiske. Anneke von der Lippes lensmann på Mysen er et eksempel: Hun har en vanvittig teft som politietterforsker, men er ganske hjelpeløs til å løse «tenåringsmysterier» på hjemmebane.
Et spesialetterforskerteam i Oslo er litt for konstruert og «NYPD Blue» til at de føles riktige i en norsk krim. Ellers befolkes «Øyevitne» av karakterer vi tror på - og interesserer oss for.
Jeg må også få trekke frem de to unge, ganske uerfarne skuespillerne Axel Gehrken Bøyum og Odin Waage i rollene som Philip og Henning. De har fått to svært vanskelige, godt skrevne roller å bryne seg på, men løser jobben sensasjonelt bra.
«Øyevitne» bruker klassiske «nordisk noir»-virkemidler som gråblå filter og grandiose flyfotoscener.
I passelige doser heldigvis, for serieskaperne glemmer aldri den viktigste oppgaven her: Å lage sitrende spenning. Denne anmelder slukte fem timelange episoder på rappen - og klarer knapt å vente til finalen kommer, langt ute i november.
ØYSTEIN DAVID JOHANSEN