«Gift ved første blikk»
Norsk ekteskaps-reality i 8 episoder
TVNorge, onsdager kl. 20.30
I «Gift ved første blikk» er den tradisjonelle kjærlighetsjakten overlatt til et ekspertpanel, og vi begynner der de fleste forhold først kommer etter år med utforsking. Her har ikke ektefellene møtt hverandre før de møtes over løfter og ringutveksling.
Vi starter altså med bryllup, og følger tre par som har forpliktet seg til «å leve sammen som mann og kone» i fire uker. Etter én måneds samliv skal de avgjøre om de vil skilles eller forbli i ekteskapet.
Konseptet er allerede testet i Danmark, der ingen av de tre parene valgte å fortsette forholdet. Her hjemme har programmet skapt bølger siden det ble kjent at TVNorge ville lage en versjon, hvor alt fra teologer til KadraYusuf har innvendt at serien henholdsvis forflater ekteskapet og er umoralsk, samt romantiserer arrangerte ekteskap.
Denne anmeldelsen tar ikke stilling til den debatten, men er en vurdering av hvordan ekteskapseksperimentet fungerer som TV-program.
Og det er mye som klaffer i «Gift ved første blikk». Av de 600 det opplyses om meldte seg på programmet, har castingen funnet seks svært sympatiske giftesugne til å danne de tre parene. Og det er alfa og omega: Vi må engasjere oss i deltakerne for å ville se på.
De single prøvekaninene får det også til å fremstå naturlig at de skal gifte seg på TV. Vi tror på at de selv tror på ekteskapseksperimentet, og at de går helhjertet inn i noe både enkelte av dem – og folk flest - vil kunne kalle reinspikket galskap.
Deltakerne understreker at målet er å finne den store kjærligheten, når faktorer som kjemi og utseende fjernes fra ligningen, og at de håper forholdet vil vare livet ut.
Sånn sett er det mest overraskende ved «Gift ved første blikk» hvor lite sjokkerende det er å se på. Prosessen legges frem så vitenskapelig at det virker logisk innenfor seriens univers.
Til å velge ut de beste kandidatene for hverandre, har programmet med prest Elisabeth Eriksen, forsker og psykolog Åshild Skogerbø, sosialantropolog Runar Døving og psykolog og parterapeut Catrin Eide.
Mens sistnevnte tar seg av de mest teoretiske testene, gjennomfører de andre lange samtaler med og/eller hjemmebesøk hos kandidatene for å forstå hvem de er og hvem de vil passe med som partner.
Programmet drar selv paralleller til tradisjonelle arrangerte ekteskap i Norge, gjennom historiske innslag og kommentarer fra fagpersonene. Dette blir ikke fremstilt som noe negativt, men som fornuftsekteskap der kjærlighet kunne vokse frem.
Det er i klippingen «Gift ved første blikk» er svakest. Spesielt i åpningsprogrammet, der fire eksperter og seks deltakere skal etableres, er innledningsklippene der vi hopper fra person til person og ekspert til ekspert så korte at man så vidt rekker å lese hvem vedkommende er. Det er forvirrende, og forsinker forbindelsen med deltakerne.
Det er også forvirrende hvordan subjektene noen ganger introduseres med bildetekst, og andre ganger med en «C.S. I»-lignende teksttavle. I tråd med det uttalte vitenskapelige eksperimentet, vises ekspertene ofte mot en steril bakgrunn mens de snakker, mens de gifteklare vises i sitt miljø.
Noen ganger har Ulrikke Døvigen fortellerstemme, andre ganger er det de ulike ekspertene som snakker over klipp.
Forvirringen vi som seere opplever, speiles i den ene brudens utbrudd på vei til vielsen: «Skitt, as, faen, as! Jeg skal gifte meg!»
Like fullt har de seks hovedpersonene nok positiv sjarm til å svinge programmet til en fascinerende seeropplevelse. Og de overbeviser nok til at du vil vite hva som skjer med dem videre.
«Gift ved første blikk» er ingen berusende drømmeprins av et program, men du lar deg sjarmere.
Anmeldelsen er basert på de to første episodene.
INGVILL DYBFEST DAHL