Bokanmeldelse: Gunnar Staalesen: «Ingen er så trygg i fare»

Det oser ikke akkurat originalitet av temaene i denne boken: Det handler om grotesk pornografi og utnyttelse av kvinner og barn, og det handler om datakriminalitet, hevn og svik.

Vi møter Varg Veum i 2002, han har lagt bak seg noen år preget av fyll, sorg og blackouts, og er langsomt i ferd med å komme seg på bena igjen. Men en ikke veldig vakker dag får tilværelsen en brå vending, da han blir arrestert av sine gamle uvenner i Bergen-politiet. De er i ferd med å avdekke en større barnepornografisk ring, og har funnet elektroniske spor som utvetydig peker mot Veums PC.

Slik har det seg at vår gamle venn havner på glattcelle, der han får god tid til å tenke på hva som egentlig skjuler seg bak alkoholtåken som dekker de siste årene, og hvilke saker han har vært involvert i som kan tenkes å forklare at barneporno er blitt plantet hos ham.

Et spor leder tilbake mot en forsikringssak, der en manns plutselige drukningsdød knyttes sammen med økonomien i nevøens og arvingens datafirma. Et annet mot etterforskningen av en tilsynelatende banal utroskapssak, som først ble avbrutt og senere endte med et plutselig dødsfall. Begge kan knyttes til det samme miljøet med mer eller mindre lyssky datakompetanse.

Med andre ord er det snakk om en form for tilbakespolende oppklaring fra Veums side, der han også gradvis husker og assosierer stadig flere navn og hendelser som er med på å forklare hva som er skjedd. Parallelt får han ved hjelp av sin advokat en dataekspert til å undersøke hvordan noen har kommet seg inn på PC-en hans.

Virkelig bevegelse i saken blir det likevel ikke før Veum selv klarer å rømme fra arresten, og igangsetter sin egen etterforskning. Ur-motivet er med andre ord blant de aller mest klassiske: En uskyldig mann på flukt, som selv må rette opp uretten som er begått mot ham.

Gunnar Staalesen slipper selvsagt aldri fra seg noe dårlig litterært arbeid, men det må sies at det denne gangen blir mye løping, bilkjøring og andre transportetapper før handlingen virkelig setter seg, og spenningen blir merkbar.

Jeg synes også at boken skjemmes av en i overkant snusfornuftig tone, der nokså selvsagte poenger forklares på en unødvendig omstendelig måte.

Å la en tilståelse avrundes med frivillig drukningsdød, kan heller ikke sies å være veldig nyskapende. Men likevel: Varg Veum er fremdeles vår mann, og han kommer helt sikkert sterkere tilbake.