Pink Floyd
«Louder than Words»
(Parlophone/Warner)
Rock
Under David Gilmours ledelse har britene perfeksjonert å produsere den musikalske ekvivalenten til dyr skinnsalong. Det er ikke nødvendigvis ubehagelig, det er enkelt å vaske bort flekker, og man trenger ganske stor plass for å ha glede av det. Dessuten kan ingen være uenige at det er ganske praktisk og passer til det meste. Og så skal vi ikke glemme at David Gilmour i sin tid oppdaget Kate Bush.
Denne singelen, tatt fra det kommende og vokalfrie dobbeltalbumet «The Endless River», som bygger på rester fra innspillingen av «The Division Bell» (1994) er en komprimert versjon av alt Gilmour har gjort, både med Pink Floyd og på egen hånd. En slags ekstremkortversjon av «Comfortably Numb».
Men uten å være i nærheten av angsten, mørket og de voldsomme dimensjonene. Selv om dynamikken i parforhold og generelle mellommenneskelige hverdagsnyanser, som er det teksten handler om, er vel så skummelt som eksistensiell samfunnsangst og sosiale psykoser.
Den har alle de musikalske vannmerkene fra Floyd på sitt voldsomste: En passe filosofisk tittel, innlagte kirkeklokker fra «The Division Bell», Richard Wrights (fred over hans minne) orgelskruing, Gilmours monotone nesten-synging, kordamer som løfter det som skal være et refreng, trygge trommer og en mørkeblå gitarsolo som svever over og faser ut alt sammen.
At albumcoveret mest minner om introen til barne-TV-serien «Drømmehagen» får vi heller komme tilbake til.
TOR MARTIN BØE