Filmanmeldelse: Helvetes-toget

Det hamres løs med estetisk vold, spektakulære scener og ambisiøst tankegods i dette dystopiske dramaet om vår nære fremtid.

Det er fascinerende, men den overdådige voldsbruken er utmattende i en film om en verden som bokstavelig talt er frosset i hjel. De overlevende lever i et brutalt hierarkisk samfunn om bord i et tog som aldri stanser. Moralsk og sosial kollaps er et faktum i en fortelling der rå vold og reflekterte replikker veksler i hurtigtogtakt.

Filmen har sitt utspring i en fransk tegneseriebok fra 1982. I fortellingen males ut med bred pensel hva som har skjedd etter at den globale miljøkatastrofen har sørget en ny istid. Toget bebos av de som har overlevd, og iler i hvileløs toppfart verden rundt.

Den kyniske lokfører - med ledertendenser på linje med velkjente tyranner - har skapt et regime som bygger på sterke klasseskiller, frykt og vold. Kontrastene mellom det skitne, trangbodde og nærmest utsultede lavest sjikt og de borgerlige karikerte figurene i de fremre vogner er grell og eksplosivt illustrert.

Alt er duket for opprør og i kjølvannet av det, følger groteske voldsepisoder og møte med representanter for et hensynsløst menneskesyn. I løpet av togturen gjenkjenner man mennesketyper fra de fleste samfunn, og til enhver tid; det være seg de idealistiske opprørere, gode og onde lederskikkelser, spyttslikkerne, de trofaste medhjelperne og representanter for den dekadente arroganse.

Det er intet i veien med filmens spektakulære action-effekt. Deler av dialogen har en skarp blanding av råhet og refleksjon. Godt spill i sentrale roller holder toget og filmen på sporet. Stjernenavn er hentet inn for å høyne troverdigheten. Det gjelder for eksempel Tilda Swinton som budbringer for superdiktatoren, og Ed Harris som togets kyniske fører.

Filmen har elementer som gjør den til en spennende og intens fremtidsvisjon. Den hadde gjort større inntrykk som nettopp det - en fremtidsvisjon - med et mindre anstrengt forhold til voldsbruken.