«Skumringslandet» lykkes fint i å skape en black metal-vennlig atmosfære. Middelalderbyen som er bygget i Blåfjell ser absolutt troverdig ut, og fotoarbeidet er ofte stemningsfullt – ikke minst de mange bildene av folk som bærer fakler i gruvene.
Thriller/action. Norge. 15 år. Regi: Pål Magnus Lundø. Med: Leif Nygaard, Kim Bodnia, Sverre Anker Ousdal.
Dernest skylder man å anføre at repet som brukes i de samme gruvene, helt åpenbart er kjøpt på Jernia, og at «Skumringslandet» – ingen fryktelig film, men ikke en vellykket én heller – har mange problemer.
Kort handlingsreferat. Vi er i «skyggen av den store pesten» i Rogaland på midten av 1300-tallet. Vilhelm og Ansgar er brødre. Noe skjer mellom dem, og Vilhelm utvandrer til Paris.
Mens han er borte, blir Ansgar erklært fredløs – anklaget for «djevelsk omgang og trolldomsvirke». En serie lik av typen «ille tilredte» dukker opp i skogen, og mistankene rettes mot storebror og odelsgutt Ansgar. Grunnlaget for siktelsen er ullent og syltynt, det må sies. Men hei, dette er tross alt middelalderen. Da Vilhelm returnerer til gamlelandet, vil han selvsagt gjerne oppklare den overtroiske misforståelsen.
Å se «Skumringslandet» føles utrygt. Man blir sittende å engste seg over hvordan i all verden regissøren skal dra filmen i land, og grunne over spørsmål som blir hengende i luften for ofte og for lenge.
Et av filmmediets fortrinn, er at det kan vise oss hva som skjer. Dette virker det ikke som om skaperne av «Skumringslandet» har fått med seg. Denne filmen viser oss gang på gang ting vi ikke har forutsetning for å kunne forstå, for så å forklare oss hva som er skjedd i etterkant, i form av inn-med-teskje eksposisjon.
Dette er et dramaturgisk knep som ofte benyttes helt i begynnelsen av krimdramaer laget for TV, for eksempel. Her blir det brukt hver eneste gang det skjer noe tilnærmet dramatisk. Filmen får et unaturlig preg og et urytmisk tempo. Den terger sitt publikum ved å få oss til å føle oss som store spørsmålstegn: Hvorfor skjer det som skjer?
Fortellingen blir forvirrende, trass i at den er simpel som et barnetimeeventyr. Det kan virke som om Lundø har tenkt at han jo kjenner manus som sin egen bukselomme. Så da må vel publikum gjøre det også?
Andre ting: «Skumringslandet» vil ha oss til å tro at den mest effektive måten å lete etter den forsvunne Ansgar på, er å gå rundt i skogen med en fakkel i hånden og rope etter ham. Helt hvorfor Ansgar jages, kommer klart frem først halvveis i filmen. Hvorfor det skar seg mellom Ansgar og Vilhelm, blir også det forklart. Men så sent at det føles rimelig å anta at regissøren ville komme til å glemme det.
Filmens «comic relief», skotten Dunbar (Ewen Bremner), har liten funksjon i filmen utover å ytre stygge ord og ellers gå Groundskeeper Willie en høy gang. «Tunge» skuespillere som Ousdal og Jørgen Langhelle tar profesjonelt nok filmen på det største alvor, dessverre med mildt komiske resultater. (Det går bedre med Bodnia, som er en jovial danske).
Skuespillerne ellers er i overveiende grad amatører. Det merkes. Helten Vilhelm gestaltes av Leif Nygaard, som vandrer gjennom filmen med vilt oppsperrede øyne, som i permanent sjokktilstand.
Flere ting: Nå er ikke undertegnede noen ekspert på arkaiske målformer. Ei heller en som mener at det er nødvendig å holde seg til disse i «historiske» dramaer. Men å bli bedt om å leve med at ord som «oppegående» og «okay» ble brukt på Vestlandet i middelalderen, er i overkant kravstort.
Å hele tiden sitte og lure på hvor i fortellingen man er, tar på. Nok til at man ikke har overskudd til å oppleve eventuell spenning, eller at noe står på spill. Filmens versjon av «spenning» er da også ganske begrenset: Skumle lyder i skogen (lyddesignen er god), av og til brutt opp av bilder av maltrakterte lik.
«Skumringslandet» er ikke en kalkun på linje med «Dis» (1995), «Svik» (2009) eller «Sebastians verden» (2010). Til det er den for visuelt vellykket. Det er dessuten noe veldig formildende ved regissørens åpenbart intense ønske om å lage en film.
Han har bare ikke klart det.
MORTEN STÅLE NILSEN