Jojo er 10-11 år gammel, på vei mot puberteten, og mye alene. Faren hans har problemer med temperamentet – han virker utålmodig, frustrert, farlig. Moren, en countrysangerinne, er på turné, blir vi fortalt.
Jojo kommer over en skadet kråke, og adopterer den. Kråkeungen blir et fast holdepunkt, en venn «for
Barne- og ungdomsfilm. Nederland. 11 år. Regi: Boudewijn Koole. Med: Rick Lens, Loek Peters, Susan Radder.
livet». Faren vil ikke vite av den. «Den kommer til å dø», mener han. Samtidig får Jojo en ny venninne, Yenthe.
Regissør Koole tar filmens unge målgruppe på stort alvor. Det er ikke ofte man ser en barne- og ungdomsfilm som er så poetisk i filmspråket, og så rolig, som denne («Kråkeungen» har visse fellestrekk med François Truffauts «På vei mot livet», 1959).
I lange strekk er dessuten «Kråkeungen» i stand til å gi også godt voksne publikummere en følelse av å være tilbake i barndommen. Som når Jojo og Yenthe står på en bro og gugger ned på bilene som kjører under. Eller når Jojo overtar den blå tyggegummien til Yenthe, som et slags første kyss.
Den gryende seksuelle spenningen de to imellom blir følsomt håndtert, filmens sentrale tragedier likeså, og skuespillerprestasjonene er varmt troverdige over hele linjen – kråka inkludert.
Fine greier for bortkomne «barn i alle aldre», som det heter. Men spesielt for pre-tenåringer og foreldrene deres.
MORTEN STÅLE NILSEN