Premiere: «Brørne Løvehjarte»
Sted: Det Norske Teatret
Med: Emil Johnsen, Oddgeir Thune, Unn Vibeke Hol, Heidi Gjermundsen Broch m.fl.
Dramatisert av Svein Sturla Hungnes
«Brødrene Løvehjerte» er en av Astrid Lindgrens mest hjerteskjærende historier, samtidig som den oppsiktsvekkende nok handler om døden. På samme tid er den en temmelig skjematisk fremstilling av kampen mellom det gode og det onde, og Det Norske Teatrets oppsetning blir dessverre altfor ofte like skjematisk i sin tolkning av de nevnte hovedtemaene.
Samspillet mellom brødrene, den modige og altoppofrende Jonatan (Oddgeir Thune) og den mer naive og barnlige lillebroren Kavring (Emil Johnsen), halter nærmest fra første stund. Følelsene mellom dem virker påtatt, replikkene som om de leses rett fra manus og vi får aldri et inntrykk av hvor sterkt bånd det egentlig er mellom dem.
Samspillet kommer seg etter hvert som historien rulles ut, men forløses ikke før i en aldeles nydelig sluttscene der Kavring frivillig hopper i døden med sin døende storebror.
Den scenen er magisk. Men det er også den siste i hele stykket.
Samtidig er det først her det fokuseres på selve dødstemaet som er så sentralt i denne historien. I den heseblesende starten får vi den nesten ikke med oss. «Brørne Løvehjarte» holder heller ikke pusten lenge nok til at publikum kan dvele ved drømmesekvensene – fantasy-elementet – og overdriver samtidig de onde elementene til å bli i overkant dumme, plumpe og brølende.
Isolert sett er det morsomt, men i denne sammenhengen overskygger dessverre mye av den ufrivillige komikken det som stykket egentlig burde handle om. Eller er komikken lagt inn for at også de minste skal få utbytte av forestillingen?
Er det da ingenting positivt? Å jo da, men det foregår stort sett over og rundt hodene på skuespillerne. Scenograf Even Børsum og lysdesigner Ola Bråten er de egentlige stjernene her med imponerende kreative løsninger på hvordan både hester, duer og drager kan gestaltes med enkle virkemidler.
«Brørne Løvehjarte» er en fryd for øyet, men enn så lenge kun en delvis stimulans av intellektet.
STEIN ØSTBØ