ALBUM: POPROCK
Stevie Nicks
«24 Karat Gold – Songs From The Vault»
(Warner Bros./Warner)
Veldig liketil, dette albumet. Ikke minst i lys av at Stevies forrige, «In Your Dreams» (2011), var så nær ved å bli produsert i filler.
«24 Karat Gold» føles som om den kommer fra en enklere tid, muligens inspirert av Nicks-venn og lydludditt Dave Grohl: Møt opp i tide, «spell», bli ferdig. Og ha Waddy Wachtel på gitar.
Utgangspunktet er sanger Nicks skrev i årene mellom 1969 og 1987, men som aldri tok skrittet videre til hverken soloalbumene hennes eller Fleetwood Mac.
Nicks later til å være en skarp kritiker av eget materiale. Det er lite her som føles essensielt, eller som hits-som-ikke-var. Låtene er gjerne uperfekt halvferdige – refrengene bedre enn versene, eller omvendt.
På den annen side: Alle sangene (med mulig unntak av «Cathouse Blues») har NOE, og ingen fan vil ønske å være disse 14 foruten. Selv på sitt mest halvkokte har Stevies sanger mer karakter enn de fleste andres flotteste, ferdigste.
BESTE LÅT: «Lady»
MORTEN STÅLE NILSEN