ALBUM: VISEPOP
Siri Nilsen
«Skyggebokser»
(Grappa)
Tre år gamle «Alle snakker sant» viste konturene av en svært spennende artist med noe på hjertet, og her blir konturene enda mer markerte. Men Siri Nilsen er ikke helt i mål ennå.
«Skyggebokser»s sterke side er utvilsomt tekstene. Fullstendig klisjéfritt skaper Nilsen treffsikre bilder og setninger som du må stoppe opp for å fordøye. Gjennom ordene gir hun et bilde av en grublende ung kunstner som føler seg kronisk utilpass fordi hun åpenbart har en følelse av ikke helt å være til stede i sitt eget liv. Livet synes å gå for fort forbi.
Utilstrekkelighet, utilpassethet, uro, utrygghet, usikkerhet. Alle disse u-ordene dyrkes varsomt. Aldri fullstendig dystert - mer undrende - og definitivt mørkere enn på forgjengerne. Det er disse skyggene tekstpersonen bokser mot, tidvis forgjeves, inntil det løser seg litt opp i avsluttende «Utenat».
Isolert sett er poesien på «Skyggebokser» av forbløffende høy kvalitet.
Siri Nilsen følger nesten opp med det musikalske, men bare nesten. Hun rendyrker fremdeles de repeterende elementene som noen ganger bikker over i monotonien, noe som understrekes ved hennes overveiende forsiktige stemmebruk. Nilsen har en stemme full av tilstedeværelse, men den kan fort bli kjølig distansert når den ikke varieres mer enn den gjør her. Det kan virke som om hun ennå ikke er helt fortrolig med de bredere og rikere arrangementene låtene hennes har fått denne gangen.
Det forhindrer uansett ikke at Nilsen er en artist med et sterkt ønske om å være viktig og meningsbærende for mange. Hun kommer til å bli det for enda flere etter «Skyggebokser».
BESTE LÅT: «Denne gangen»
STEIN ØSTBØ