USA. Skrekk/Drama/Fantasy. Regi: Gary Shore. 11 års aldersgrense.
Med: Luke Evans, Dominic Cooper, Sarah Gadon, Charles Dance, Samantha Barks, Charlie Cox, Zach McGowan.
«Dracula Untold» er en såkalt prequel - forløper -, filmen før alle de andre filmene; om hvordan Dracula ble den blodsugende vampyren han vitterlig er blitt i litteraturen og i talløse filmer.
Vi skal ikke røpe mye, bare at han hadde sine gode grunner til å gjøre sine skjebnesvangre valg. På særdeles mystisk vis, selvfølgelig. Men det bør vites at han egentlig var en OK fyr, til tross for sine blodige, smertefulle og særdeles lite hyggelig vaner.
Så vet vi det.
Det mangler bare bittelitt mer enn et år på at draculamyten som litterært forlegg kan feire 200 år. Det var en sen og noe opiumsbefengt juninatt i 1816 at en gruppe avanserte eksilbriter satt i Villa Diodeati ved Genfersjøens bredd og kjedet seg. Lord Byron, den meget unge Mary Wollstonecraft Godwin (senere: Shelly) og en viss John William Polidor blant dem. For å underholde seg, leste de samtidige skrekkfortellinger. Men ble etter hvert enige om at dette kunne de gjøre bedre selv.
To år etter kom unge Marys «Frankenstein», året etter Polidors «The Vampyre» - etter at Lord Byron skal ha skrevet de aller første sidene før han gikk lei. Resten er, som man sier, historie. Riktignok må vi helt fram til 1897 før iren Bram Stroker kom med vår skrekkelige helt, «Dracula». Men tradisjonen var grøssende klar!
Før 1816 fantes det også vampyrhistorier - de blodsugende uhyrer er blant folkloristikken definitive arketyper, verden over. Mannen som selger sin sjel til de djevlene som måtte finnes - for å nå et høyere mål, likeså. Men Dracula, som vi alle kjenner, fikk sine sjelekvaler, sine ufattelige evner og sine hjørnetenner langs nevnte inspirasjonsrekke.
«Dracula Untold» går rett inn i mytologien: Det er lite fiksfakserier her; kostymedramaet er komplett. Det er også grusomhetene og blodsutgytelsen, spøkelsene, erotikken og romantikken - endog svære mengder romantikk. Romantikk er et klassisk element som aldri skal glemmes i denne sjangeren! En smule sjangerfornyelse er selvfølgelig ikke til å unngå; George A. Romeros zombier er åpenbart helt ufrakommelige, helt siden 1968 og «Night of the Living Dead».
Det er dessuten teknisk god laget og den som vil lese inn en moderne historie om de erobrende horder fra øst av en annen tro enn oss kristne, må gjerne det, også. For all del!
Problemet er: Sjangerfilmer som dette kan ufattelig lett bli både klisjepregete, stundevis patetiske og sentimentale i overkant.
Som her.
JON SELÅS