Nostalgiske Poirot-fans kan nok rynke på nesen, og påstå at denne romanen er preget av alt Hercule Poirot avskyr. Boken er hektisk, plotet høylytt, persongalleriet eksaltert, håndverket ikke alltid elegant, og hele prosjektet lukter av kommersielle fremfor estetiske motiver.
Krim
Moderne krimforfatter fører arven etter Agatha Christie videre.
320 sider.
Kr. 349, -
Cappelen Damm
Men hvis man liker god, gammeldags gåtekrim, er dette en underholdende og langt over middels velskapt fortelling.
Bestselger-forfatteren Sophie Hannah har neppe hørt uttrykket «å hoppe etter Wirkola», men det er det hun gjør når hun skriver seg inn i Agatha Christies karakteristiske stil og enda mer karakteristiske hovedperson.
Med arvingenes velsignelse har Hannah forsterket og modernisert alle særtrekk ved den snodige og hyperintelligente lille mannen. Mye tyder på at hun bygger sitt portrett mer på TV-serier og David Suchets skuespillerkunst enn på Christies litterære figur. Hans tvangspregede vaner og livsførsel får et overdrevent fokus, slik at skikkelsen nærmer seg en parodi på seg selv.
Men oppskriften følges jo. Leseren får som i tidligere historier liten direktetilgang til Poirots egne tanker og følelser, han skildres gjennom handlinger, replikker og andres reaksjoner.
Fortellerstemmen tilhører nå politimannen Edward Catchpool ved Scotland Yard, som var 32 år da han i 1929 ble engasjert i en trippelmord-sak og møtte Poirot.
Tre personer ble drept på hvert sitt hotellrom, både felles tidspunkt og metode tyder på at drapene har en sammenheng. Det sier seg selv at å nøste i tre ulike skjebner medfører et stort persongalleri og mange løse tråder, en tålmodighetsprøve for hovedpersonen Catchpool – men også for leseren.
Da Poirot til sist avslører sammenhenger og forbrytere, mangler det litt på aha-opplevelsen. Men leseren har jo hatt en fin tur, kanskje mer trivelig enn direkte spennende, og er blitt kjent med den store detektivens nye politivenn.
Oversetter Cecilie Winger har måttet baske med et språk som i utgangspunktet balanserer hårfint mellom «poirotsk» perfeksjonisme og parodi. At detektivens hang til språkrøkt er sentral i selve plotet, gjør ikke jobben enklere.
Dialekter, gammelmodige engelske faste uttrykk og ordtak er vanskelig å formidle uten at det klinger oppstyltet og tungt på norsk. Det vekker dobbel medfølelse når den overbelastede fortelleren beskriver hvordan «protesterende formuleringer formet seg inne i hodet mitt (…)».