Denzel Washington er superhelt uten spesialeffekter i denne nyinnspillingen av 80-tallsserien med samme navn. Og 80-tallsvibbene er definitivt til stede, mest påfallende i form av noen russiske skurkeklisjeer fra pre-perestrojka. De hadde nok irritert mer om filmen hadde vært dårligere.
Washington spiller den ærlige arbeidskaren Robert McCall, ansatt i en traurig lagerjobb. Vi forstår imidlertid fort at han bærer med seg en fortid som noe ganske annet. Hypereffektivt fortalt får vi innblikk i menneskesynet hans og mannens nitide rutiner.
Vi blir nysgjerrige, og ingen spiller «herjet, men besluttsom» like godt som Denzel Washington!
Hver kveld har han med seg en bok og egen medbrakt tepose til stamkafeen, et sted den russiske ungdomsprostituerte Teri også trakterer. McCall fatter interesse for jenta (ikke-seksuell selvsagt, han er jo filmens helt), og får innblikk i hennes hverdag gjennom et par bryske møter med hennes bakmenn.
Den vevre skikkelsen får rundjuling av de samme herrer og ender opp på sykehus. McCall oppsøker hennes snuskete halliker og tilbyr dem penger for å kjøpe jenta fri. Dét er ikke så lett i en fart.
«The Equalizer» er en hevnhistorie man har sett ørten ganger før på film. Utførelsen evner likevel å suge tak i en, godt hjulpet av et intenst tilstedeværende lydspor som kler filmens «noir»-skitne uttrykk. Regissør Fuqua bruker tid på å gjøre oss kjent med karakterene uten å pøse på med action og slåssing.
Det kommer så visst i rikelig monn, men mer «rettferdiggjort». Oppbygningen er faktisk så god at superhelt-egenskaper vi ville humret av annetsteds her oppleves naturlig. God gammeldags, godt gjennomført.
ØYSTEIN DAVID JOHANSEN