Det handler om Marie, noen-og-tredve, som jobber med sin far i Justervesenet. Etter hvert som livet faller fra hverandre, har hun stort sett bare én fast, uforanderlig ting å holde seg til: Den offisielle norske kiloen. Som hun til gjengjeld får ansvaret for: Hun drar til Paris for periodisk kontroll mot verdens offisielle kilo.
DRAMA
Norge. Manus og regi: Bent Hamer. Tillatt for alle.
MED: Ane Dahl Torp, Laurent Stocker, Stein Winge, Hildegun Riise, Per Christian Ellefsen.
Man må være en Bent Hamer for å dikte og lage film av slikt! Han har en tiltro til sine rollepersoner og sine prosjekter, som kanskje ingen andre. Det kan virke tynt – endog syltynt. Men det ligger alltid en hensikt bak, en betydelig mening og en helt usedvanlig evne til å formulere seg.
For første gang har han en kvinnelig hovedrolle – de rare, små menn har ellers vært hans spesialitet: Ane Dahl Torp. Som til gjengjeld er perfekt, med sin unike evne til å agere oppdemmede følelsesstormer og indre opprør nesten helt uten fakter.
Jeg kan ikke huske å ha sett henne bedre.
«1001 gram»; Ane Dahl Torp Foto:
Tematisk har Hamer også flyttet seg litt: Lenge virker det som om denne filmen først og fremst handler om atskillelse. Mens hans foregående tenderer mot å dyrke relasjoner. Ettersom årene har gått er det også mindre komikk i filmene. Denne er såpass ribbet, at den nærmer seg en meditasjon over temaet sorg. Dog: Aldri helt; pussigheter finnes når de skal. Små referanser til likt og ulikt kommer som frydefulle små ismett. Og tro aldri at Bent Hamer har tenkt å overlate sitt publikum i fortvilelse, han er alt for glad i livet og menneskene til slikt!
Hamer skriver manus, regisserer og produserer. Men selv han er avhengig av gode – de beste – hjelperne. Kaadas musikk sitter rett i hjertet. Men den som spesielt må nevnes i denne filmen, er fotograf og lysmester John Christian Rosenlund. Maken til presisjon, maken til jobbing med lysfølsomhet og temperatur!
Det gjøres ikke bedre ute i den store filmverden. Rett og slett.
Dette er en film som balanserer hårfint men støtt og hensynsfullt gjennom en til tider skrinn historie – som dog folder seg makeløst ut til slutt. Når fortellerelementene er så grundig nedribbet, er det ikke til å unngå at selv små feilskjær blir meget tydelige. For meg er det én eneste scene som, bokstavelig talt, blir hengende meningsløst i luften. Den skurrer.
Men ingenting annet; «1001 gram» er simpelthen en sjelden perle av en film, som fortjener et stort hjemlig publikum. Ute i verden har den allerede startet sitt eget festivalliv. Det blir langt og omfattende!
JON SELÅS
«1001 gram» har ordinær norsk kinopremiere fredag.