Plateanmeldelse: Emilie Nicolas - «Like I’m A Warrior»

«Like I’m A Warrior»

Det er vitterlig ikke mange år siden Susanne Sundførs elektroniske farvel til traust visepop. Eller siden Robyn tok kontroll over egen karriere. Og ikke minst er det veldig kort tid siden James Blake gjorde muskulært pirrende bass og falsett legitimt til og med på reklamefinansiert radio.

Likevel hagler det allerede av norske artister inspirert av alle de ovennevntes eklektiske tilnærming til vokal og elektronikk. Og her er den første store av disse. Bærumsjenta Emilie Nicolas Kongshavn har vokst hyperraskt inn i den kollektive bevisstheten som utgjør popmusikk.

Nesten ene og alene ved hjelp av fjorårets såkalte cover av DumDum Boys' «Pstereo» (som bestillingsverk til den trønderske musikkfestivalen med navn fra låten).

«Såkalt», fordi det er lite igjen av originalen – teksten er oversatt til engelsk og melodien strekker i helt andre himmelretninger. Men versjonene har et fellesskap i stemning og ønske om nyskaping: Originalen bedrev nybrottsarbeid med trommelyder basert på bildørsamples og er samtidig en av de få låtene som makter å fremstille følelsen av høstjevndøgn og løvfall selv midt på sommeren.

Nicolas' versjon er varmere, men bevarer denne underlige, spaltede septemberfølelsen. Den hvor klimaet ikke klarer å bestemme seg for å skru opp eller ned temperaturen.

Hvorfor så mye mas om én låt? Fordi grepene på den også er til stede på resten av debutalbumet. Stemmen er varm, melodiene beveger seg fra varmegrader til nattefrost.

Det er nydelig, gjennomtenkt, mykt og avbalansert. Arrangementene har ikke alltid den samme perfeksjonerte begrensningen i seg. De fungerer best når ideene ikke står i veien for Nicolas' stemme, og ikke flyter over av intrikate data-finstilte maksimalistiske detaljer.

Slik den utsøkte «Grown Up» gjør det. Eller den mystiske og temposterke, men like vel myke «Melancholia» – der rhodeslinjene får danse slik man ikke har hørt på plate siden Erot.

Helheten har synkoperte basser og småsnåle trommelyder som hadde holdt til minst et helt album til. Og selv om det skapes voldsom tyggemotstand i «Fail» og forsøkes på 1998-house på «Games», er det albumets kombinasjon av myk bakgrunnsestetikk og personlige tekster som bidrar til at det til slutt henger sammen.

Men stemmen er det virkelige mesterstykket. Hun har et spenn som er mer Erykah Badu og Ane Brun enn Sundfør og Robyn, men som mestrer alle disse fasettene.

En intens soulklang, med dybde og dimensjoner som ikke lar seg affisere av at arrangementene bedriver aktiv nedkjøling, eller at bassen svever mot dype frekvenser.

For mest av alt er dette et dokument over en ekstremt imponerende vokalist. Jazzlinjen i Trondheim kan bruke henne som reklame til evig tid.

BESTE LÅT: «Grown Up»

* Albumet er tilgjengelig hos Spotify nå, slippes i øvrige kanaler mandag 29. september