Koreografi: Cina Espejord
Musikk: Nils Petter Molvær
Regi: Marit Moum Aune
Scenograf: Even Børsum
Kostymer: Ingrid Nylander
Lysdesign: Kristin Bredal
Den unge koreografen Cina Espejord, fremdeles ansatt som danser i Nasjonalballetten, har tatt seg fore Ibsens «Gengangere», ikke en helt enkel oppgave. Sammen med regissør Marit Moum Aune har de to laget en kompakt danseversjon på 70 minutter. Med på laget har de fått Nils Petter Molvær til å komponere ny musikk, og han selv er på scenen med trompeten. Den kunne vi gjerne ha hørt mye mere til. Jan Bang er også med for å skape et lydbilde som tidvis nærmer seg filmmusikken, men som følger historiens dramatiske utvikling tett.
Fru Alving (Camilla Spidsøe) er i morgenkåpe, og Regine (Grete Sofie Borud Nybakken), tjenestepiken i huset hjelper henne med påkledningen. Nybakkens Regine har en klar vilje og profil, hun har ben i nesen, og hun vet hva hun vil ha. Sønnen Osvald, utmerket danset av Andreas Heise, vender hjem fra utlandet med sine hemmeligheter i bagasjen. Pastor Manders, i Ole Willy Falkhaugen skikkelse, er gammel venn av familien. Her skapes det både i regien og dansen sterke antydninger til at det en gang kan ha vært et forhold mellom fru Alving og Manders. De har noen meget intrikate pas de deuxer med sterke seksuelle antydninger. Espejord har et naturlig talent til å skape fortellende samdans med høy vanskelighetsgrad. Aunes regi og Espejords koreografi glir sømfritt over i hverandre. Alle rollene, bortsett fra snekker Engstrand (Yoshifumi Inao) har en yngre utgave av seg selv. Dermed foregår handlingen på flere plan samtidig, noe også scenografien til Børsum indikerer. Derfor kan det være en fordel å ha en viss kjennskap til stykket og historien på forhånd. På bakscenen vokser det opp fra gulvet et hus på tre etasjer som forsvinner ned i grunnen igjen når livet til Osvald tar slutt, og fru Alving ramler sammen i den totale endeløse sorg. Spidsøes fru Alving har en hjerteskjærende bunnløs fortvilelse i stykkets siste minutter. Da musikken stoppet var stillheten til å ta og føle på i flere sekunder før applausen brakte løs.
FREDRIK RÜTTER