USA. Randall Wallace. Drama. Tillatt for alle.
Med: Kelly Reilly, Greg Kinnear, Jacob Vargas, Ali Tataryn, Nancy Rosel, Connor Corum, Candace Smith, Mike Mohrhardt, Lane Styles, Darcy Fehr, Thomas Hayden Church, Darren Felbel, Jon Ted Wynne.
Film basert på tro er komplisert å forholde seg til, rett og slett fordi forkynnelsen er viktigere enn filmen. Slikt har det ofte blitt forskrekkelig dårlige filmer av.
Denne er ikke dårlig. Det er gode skuespillere (både Kinnear og Hayden Church er tidligere Oscar-nominerte) i en for så vidt medrivende historie og der de «sensasjonelle» elementene ligger stort sett innenfor det kristendommen forkynner. Den er basert på den bestselgende boka med samme navn, om en metodistprests fireårige sønn, som etter en nær-døden-opplevelse etter en sprukken blindtarm, kan vende tilbake til sin far og mor og fortelle at han har vært i himmelen, sett og hørt og komunisert med noen engler (de lo!), møtt noen kjente personer og - faktisk - sett Jesus. Det er for øvrig et bilde vi får gjengitt i løpet av filmen.
Som man forstår: Her vil veier skilles! Noen vil blåse av røverhistorien og kalle det en spekulasjon av prinsesseaktige dimensjoner. Andre, med muligvis noe mer religiøse gener, vil uten å ta anstøt stille seg åpen og undrende overfor livets - og eventuelt det hinsidiges - mer uforklarlige nedslag i det mangfoldige menneskesinn.
Sønnens fortellinger utløser vanskeligheter. I familien, fordi man med omsorgsfull kjærlighet selvfølgelig lar guttungen fortelle, men hans fortelling har jo utvilsomt konsekvenser akkurat for en pastor. I pastorens kirke er heller ikke dette ukomplisert: Dette er måteholdne og nøkterne metodister, med liten sans for karismatiske eksesser. Sånn sett er det lite fantasmer å jakte, dette er folk nede på jorden. Og det gjør filmen adskillig enklere å fordøye.
Dessuten er det et sympatisk nedslag av sosialrealisme fra dagens USA: Nokså mye såkalt vanlige folk strever med å få pengene til å møtes. Vår venn pastoren lever etter det paulinske prinsipp å ikke belaste sin menighet unødvendig gjennom lønn, så han monterer elektriske garasjeporter i tillegg til å være i det frivillige brannkorpset.
Men ettersom dette er en filmanmeldelse og ingen prekenrapport, bør dette sies: Tross alt det sympatiske, blir inntrykket av en filmet gudstjeneste m/ flanellograf nokså markant etter hvert. Og et svulstig, overtydelig samt alt for «salighetsvendt» lydspor en sann prøvelse etter hvert.
Men, men: Det er for så vidt heller ingen byrde å komme med følgende innbydelse:
Hei & hå, kristenfolk: Kom dere gjerne på kino; her en riktig oppbyggelig film for mange av dere!
Amen!
JON SELÅS