USA. 11 år. Action/ungdomsfilm. Regi: Wes Ball.
Med: Thomas Brodie-Sangster, Dylan O’Brien, Kaya Scodelario.
Ungdommen nå til dags, altså! Stakkars mennesker. Vokser opp i en verden som er farligere og mer uoversiktlig enn på 100 år. Må gå med «hoodies» på hodet hele tiden, fordi de blir overvåket overalt, også av duppedittene i sine egne lommer (som de verken kan gjemme seg for eller unnvære). Er det rart at barn som lider ekstrem overlast, og/eller dreper andre barn, er tidens melodi på kino?
Denne effektive miksen av «Fluenes herre» (1963), «Battle Royale» (2000) og «The Hunger Games»-filmene går i alle fall rett på sak. Thomas (O’Brien) blir heist opp i et «dystopisk» (et av vår tids favorittord) inngjerdet område under åpen himmel, befolket av unge gutter. Så er vi i gang.
Ingen vet hva de gjør der; bare at de er der, og at forferdelige farer lurer utenfor «boksen»: Labyrinten av stein som er bygd rundt dem, og som lumpent nok forandrer seg hver natt. Skal de noen gang komme seg ut? Hva er der ute? Alle guttene har gjennomgått et medisinsk inngrep, og lider av hukommelsestap.
En dag dukker det en livs levende jente opp. «Hun er den siste», står det på en lapp hun bærer, et forferdelig perspektiv å ta innover seg for en stor gjeng gutter i tenårene. Hun spilles av Kaya Scodelario, som har det tidsriktig forurettede, livstrette Kirsten Stewart-oppsynet.
Livet i labyrinten er tilfredsstillende klaustrofobisk og paranoid. De mer science fiction-aktige aspektene ved historien, basert på en bokserie av James Dashner, er mindre vellykkede. Den siste halvtimen blir et endeløst sprintløp mot en oppfølger, som medfører at man blir sittende igjen og føle seg både litt underveldet og en smule brukt.
Men rett skal være rett: Inntil da er dette en god, fettfri og spennende tenåringsthriller. Til en viss grad for foreldrene deres også, som var så heldige å vokse opp med mer lystige og fremtidshåpefulle historier, som «Back To The Future» (1985) og «Ferris Bueller’s Day Off» (1986). Hva brast så høyt?
MORTEN STÅLE NILSEN