Norge. Manus og regi: Ole Giæver. Drama/komedie. 11 års aldersgrense.
Med: Ole Giæver.
Mannen er helt normal. Den rådende tristessen helt normal. Livets stillstand overveldende normal. Samlivets stivnethet sørgelig normal. Den dårlige samvittigheten helt normal. Og botemiddelet helt normalt for en norsk nordmann: Han søker ut i naturen, en lang fottur i fjellet en helg. For, om mulig å klare tankene.
Det som ikke er normalt i Ole Giævers sorgmuntre eksistensielle ekspedisjon, er med hvilket alvor og med hvilken nøyaktighet normaliteten skildres.
Nesten hele filmens dialog er snakkede tanker, temmelig ufiltrert. Det er faktisk meget originalt å se så vanlige tanker konkretisert på denne måten.
Tenker man virkelig sånn? - tenker man. Og lett rødmende må det vel innrømmes at det gjør man. Av og til. Det er ikke så mye å være stolt av. Men sånn er det. Og blir man avslørt, kan det bli temmelig latterlig patetisk. For eksempel under en onani-seanse, bak en furu, høyt til fjells, når man tror seg alene.
Bekjennelseslitteratur av dette kaliber er ikke ukjent. På film er det forsøk i dokumentarer av en mann som bergenseren Gunnar Hall Jensen. Litterært, for eksempel, av en Karl Over Knausgård eller en Tomas Espedal. Det interessante med slike temaer er ikke først og fremst de private avsløringene. De private bekjennelsers allmenne relevans, derimot!
Giævers film er, og må vel være, monoton. På et eneste, avgjørende punkt kommer en ren spillefilmsekvens inn - der livet og filmen får en avgjørende u-sving, gjennom at tankene og drømmene faktisk blir virkelighet. Det blir ingen vakker drømmerealisering. Men dessverre også filmens svakeste fortellende punkt, fordi man får en plagsom følelse av avsporing fra et ellers kløktig helhetlig stykke film.
Likevel: En film å gå ut fra med et sørgmodig/muntert smil om munn!
JON SELÅS