Konsert: Pharrell Williams
Sted: Oslo Spektrum
Publikum: Ca 7000
Pharrell har en merittliste nesten uten sidestykke, først som produsent og låtskriver med The Neptunes, deretter som drivkraft i trioen N.E.R.D. og nå også som (litt motvillig) soloartist. Rekken av imponerende samarbeid er altfor lang til å ramses opp, det er rett og slett ikke plass.
Men det beviser at Pharrell har vært en mester i å fange tidsånden til enhver tid gjennom de siste tyve årene. Akkurat den kontinuiteten er det få som kan matche.
Konserten preges av dette omfanget – og lider litt under det. En tydelig stolt Pharrell forteller oss at han gjerne vil gå gjennom noe av det han har vært med å skape, og det er som sagt ikke lite. Men mengden gjør at sentrale numre blir kuttet litt for brått, spesielt i starten av showet.
Vi kan starte navnedroppingen allerede i åpningsnummeret. Pharrell kommer slentrende inn på scenen i blå Adidas-jakke og sin karakteristiske hatt, omkranset av band, to korister og fem kvinnelige dansere. «Come Get It Bae» mangler selvfølgelig Miley Cyrus, og vi ser like selvfølgelig (og dessverre) heller ikke Jay-Z på scenen under påfølgende «Frontin’» som glir rett over i «Hunter».
Nettopp Jay-Z-samarbeidene blir offer for det som etter hvert fungerer som en bitteliten show-stopper, medleyene. Men sånn må det bli når en kapasitet som Pharrell skal haste gjennom brorparten av kollaborasjonene sine. «I Just Wanna Love U (Give It 2 Me)» blir derfor klemt inn mellom «Hot In Herre» (Nelly) og «Pass The Courvoisier» (Busta Rhymes/Diddy) i en medley som knapt kan ha vart mer enn tre minutter.
Akkurat der og da ble vi litt bekymret for hvordan Pharrell skulle takle resten av konserten.
Vi kunne fort slappe av. Pharrell har delt opp showet sitt i små avdelinger denne gangen. Snoop Dogg fikk sin gjennom «Beautiful» og «Drop It Like It’s Hot», før Pharrell iførte seg N.E.R.D.-hodetørkledet og fikk selskap av N.E.R.D.-kompis Shae Haley på scenen. «Rock Star», «Lapdance» og spesielt «She Wants To Move» fikk det sittende publikummet opp fra setene, og det skal Pharrell ha; han er en kontinuerlig flørt, men flørten blir aldri klam.
Han behandler kvinneandelen av sitt publikum (og den var høy i Spektrum!) med en helt annen respekt og ydmykhet enn hva som ellers stjeler overskrifter fra amerikansk hiphop-miljø.
Effektiv er han også. Når både han og publikum virkelig har fått opp varmen etter en times tid, har han plutselig kommet til ekstranumrene etter nok en kjapp medley bestående av «Hollaback Girl» (Gwen Stefani), «Blurred Lines» (Robin Thicke) og «Get Lucky» (Daft Punk).
Når han da kommer ut igjen, får vi det vi har ventet på – mer Daft Punk. «Lose Yourself To Dance» er kveldens desiderte høydepunkt i en sløyt saktegående discoversjon som vi egentlig håper aldri tar slutt, og påfølgende «Gust Of Wind» er slett ikke gæern, den heller.
Da vet jo alle hva som står igjen; hans egen største hit til dags dato – «Happy», et lykketreff av en låt der Pharrell briljerer med sin karakteristiske falsett som heldigvis aldri druknet i Oslo Spektrum søndag kveld.
Som dere ser; det er litt av en liste Pharrell har å by på. Samarbeidene speiler fortreffelig hvor viktig Pharrell er og har vært gjennom to tiår.
Så kan du gjerne kalle budskapet hans naivt og enkelt, men det går aldri av moten å tenke positivt.
Og det hjelper å være et musikalsk geni ved siden av.
STEIN ØSTBØ