All ære til teatret som har satset på en musikal over Amalie Skrams beske, nådeløse skildring av et Bergen på 1800-tallet. Hennes beskrivelser av klasseskillet er ramsalte, likeså hvordan hun hamrer løs på arvesynden. Dette har duoen Staalesen og komponist Berntzen snekret sammen til en troende fortelling med sterkt preg av Charles Dickens karakterer, og en solid dose «Les Misérables» attåt.
«Hellemyrsfolket»
Av Amalie Skram
Musikal dramatisert av Gunnar Staalesen. Musikk av Julian Berntzen
Regi: Johan Osuldsen
Scenografi: Tin Schwab
Musikalsk leder: Jan Kåre Hystad
Med: Herborg Kråkevik, André Søfteland, Karoline Krüger, Bjørn Wilberg Andersen, Irene Waage, Idun Wik, Wenche Kvamme, Gerald Pettersen, Pål Rønning, m.fl.
Bentzens musikk er drivkraften og fungerer både som kommentar og dramatisering av hendelsene. Komponisten har i stor grad lykkes med å formidle stemningen, enten gjennom opera-aktig tyngde, eller med lettere romantiske ballader.
Assosiasjonene til «Les Misérables» er nærliggende. Men ettersom historien males ut, både gjennom musikk, sang og tale, stagnerer variasjonene. Og gjennom det får oppsetningen i blant et noe bastant og ensidig preg.
Riktignok gis det rom for «lysere» passasjer, men det mørke ulmer i alle varianter og blir i blant både monotont og melodramatisk. Teksten i de romantiske balladene har heller ikke alltid like stor substans.
«Av pakk er du kommet og til pakk skal du bli», er ordene Sivert får høre; karen som prøver å kvitte seg med familiens tunge lodd, men som ved ethvert forsøk innhentes av skjebnen.
Her handler det om mennesker som bærer sin bør som treller i slektsledd etter slektsledd. Sivert får ikke borgerskapets vakre jente som han drømmer om. Han får Petra, som ikke får konsulen hun drømmer om. Og til helvete går det når fattigfolk ser sin egen fornedrelse.
Kjernen i dette er vel tatt hånd om, frodige og frekke skikkelser har fått plass. Søfteland står løpet ut som Sivert, han er lett, lur, og bruker sin stemmemessige pondus til å understreke Siverts tragedie og unnfallenhet. Kråkevik nyanserer med heftig intensitet en Petra som går fra å være en oppesen optimist til å bli en rasende, fæl og uforsonlig kvinne og mor.
Pål Rønning og Idun Vik som deres barn Severin og Fie gjør sterkt inntrykk. Barna får sin skjerv av motgang. Den ene bukker under, den andre overlever. I dette dystre univers av menneskeskjebner er det en flik av håp, i form av Fies besluttsomhet i sluttscenen.
Scenografi, de effektive sceneskiftene og hele stemningen som hviler over forestillingen er tradisjons-tro mot musikaler med historisk tilsnitt. Dette er Bergen anno 1800-tallet, herskap og tjenere vet sin plass, selv om begge parter i blant lar følelser ta over for fornuften.
Det er mye hjerte og smerte i denne nye norske musikalen som til tross for sine gråsoner er vel verd å se.
BORGHILD MAALAND