«Når vi døde våkner» er intet enkelt stykke å forholde seg til i våre dager. Det er fra 1899, syv år før dikteren døde. Og det handler om den feirede skulptøren, som ser tilbake på sitt liv og sin kunstnerkarriere. Ett eneste, stort verk fylte hans kunstnerdrøm: «Oppstandelsens dag». Senere har han levd på prestisje og lite kunstnerisk ærgjerrige og tilfredsstillende – men godt betalte – oppdrag.
Av Henrik Ibsen.
Regi: Tyra Tønnessen, scenorafi og kostymer: Bård Lie Torbjørnsen, Lysdesign: Eivind Myren, lyddesign: Siril Gaare, dramaturger: Irina Malochevskaja/Elisabeth Egseth Hansen.
Musikk: Gjermund Larsen, Nils Petter Molvær, Sigurd Ros, Edvard Grieg, Åsmund Flaten.
MED: Kai Remlov, Renate Reinsve, Hildegunn Eggen, Endre Hellestveit, Wenche Strømdahl, jan Frostad.
Han vender tilbake fra Europa til Norge med sin alt for unge hustru – og møter seg selv i de aller mest grunnleggende spørsmål om hensikten med livet og kunsten hans gjennom Irene, modellen hans til «Oppstandelsens dag» Hun var avgjørende for hans kunst, men han sviktethennes som menneske. Nå forsøker de to, sammen, å igjen nå tilværelsens høyeste tinde.
Parallellen til hva den aldrende Ibsen – han hadde passert 70 da stykket kom – må ha hatt av oppgjør med seg selv i sin livsaften, blir antatt å være sterk. Det gjør stykket interessant. Men også klart i overkant av hva man kan kalle relevant for oss vanlig dødelige i benkeradene. Det skrikende, altoppslukende kunstnerkall blir lett en smått patetisk pussighet i det format Ibsen serverer oss.
Hva så? Jo, man kan dyrke den iboende tematikk og energi som likevel foreligger, og, for eksempel, lage en skinnende og opplevelsesrik teaterantikvitet ut av det. Og det er nettopp det Trøndelag Teater gjør. Med hele seg, så å si. Fra regissør Tyra Tønnes, tvers gjennom hele ensemblet inn til folkene på teaterets verksted.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
GAMMEL, YNGST, UNG: Kunstneren kai Remlov), barna og kunstnerens hustru (Renate Reinsve).
Det vrimler av barn, uskyldens og det forbigåtte livs mulighet. Den tapte livskraft anskueliggjøres kraftfullt ved å oversensualisere den alt for unge kunstnerhustru. Der Ibsen antyder forfall, kler både kunstneren selv og hans aldrende modell seg nakne. Det er vann overalt, endog en kulp å bade i. Små og store satiner ligger strødd over hele den enorme scenen. Og for virkelig å dyrke illusjonenes farefulle kunst, dukker et gigantisk speil opp bakerst på scenen, som etter hvert hvelves mer og mer, for til slutt å billedlegge den forgjeves klatringen mot den forjettede toppen på nesten banalt vis. Men bare nesten: Det fungerer fantastisk:
En opplevelse!
JON SELÅS