Men at persongalleriet som befinner seg i tidenes verste tornado hele tiden spør hverandre «Are You ok?» og svarer «Yes», blir etter hvert irriterende dumt.
Hollywood har altså revitalisert naturkatastrofe-sjangeren gjennom en film der detaljene er voldsomme, brutale og særdeles høylytt kraftige. I kinoer som har Atmos-lydsystem, er drønnene ekstra kraftige. Du får en slags 3D-opplevelse rett i ørene. Det er naturligvis en effekt som bygger opp under de bokstavelige talt stormfulle kastene som dominerer filmen.
Å lage en reinspikka underholdningsfilm i etterdønningene av tragediene etter orkanene Katrina og Sandy er på sett og vist smakløst. Men Hollywood har aldri underkjent salgsverdien av en oppsiktsvekkende katastrofe.
Poenget i filmen er at det skal støye mest mulig. Har man behov for å føle seg filleristet av meteorologiske drønn, er det definitivt spenning å hente her.
Det hele sees fra noen stormfotografers perspektiv, folk som drømmer om å få tidenes blink ved å fange inn orkanens øye. For å få inn et menneskelig aspekt, legges inn noen familiære forhold av heller klisjeaktig karakter.
Det faktum at naturkatastrofer av denne kaliber kanskje blir vanligere enn de var før, nevnes i en setning. Ellers styrer filmen glatt unna enhver form for økologiske betraktninger. Det er den støyende stormen som teller. Og den er mer enn nok støyende.
BORGHILD MAALAND