De som kjenner Luc Bessons filmunivers vet at han sjelden nøler med effektiv action kombinert med blodige voldsscener, samt en dose underholdende tankegods. «Lucy»s styrke er nettopp Lucy; en Scarlett Johansson som nagler deg og alle hun møter på sin vei med et gjennomborende blikk, sensuell stemme og målbevisst opptreden. Det er hun som besørger filmens fremdrift i en retning der tid og sted smuldrer opp takket være en hjerne som tikker og går på overkapasitet.
Et tilfeldig bekjentskap gjør at hun uforvarende havner i kloa på koreanske banditter som skal teste ut et nytt partydop. Dopet har den unike evne at ved en overdose øker hjernekapasiteten til det ugjenkjennelige. Lucy får i seg slike mengder at hun brått er i stand til å se, lese, forstå, og sanser det aller meste rundt seg. Manipulering av mennesker og situasjoner er en naturlig del av det hele. Hun tordner fram som en drapsmaskin, men med rettferdighetsgenet intakt.
På den andre siden av skalaen befinner seg en hjerneforsker (alltid stødige Freeman). Som en kontrast til voldsoperaen som utspilles i koreansk gangstermiljø, blir hans stillferdige foredrag om hjernens potensial et befriende pustehull. Stilistisk sette er Besson fascinerende med sin bruk av billedskift der dyrisk jakt og menneskets evner veksler i høyt tempo.
Hvorfor han må pøse på til det anstrengende, er ikke helt greit å forstå. Siste del av filmen vikler seg inn i et sammensurium der både hjerneceller, hjernemasser og blodig menn er i fri flyt. Men – selve slutten har fin humoristisk snert.
BORGHILD MAALAND