Hennes versjon av August Strindbergs klassiker «Fröken Julie» fra 1888 bygger bro over 140 år: Strindbergs tekst handler om overklassekvinnen som lar seg forføre av husets tjener, et konvensjonsbrudd som bare har en mulig, tragisk utgang.
Ullmanns bearbeidelse er en forenkling og fornyelse, stadig tro mot rammehistorien. Men uten å forlate Strindberg-konseptet, blir dette i Ullmanns versjon også en særdeles relevant historie i og om vår tid, der penger, rase, religion og kultur stadig splitter mennesker. Samtidig avsløres den gebrekkelige menneskelige natur sylskarpt: Fattigdom, tragedie, underdanighet, privilegier og kulturelle og sosiale forventninger former stadig hvem vi er, hvordan vi reagerer og hvordan vi forholder oss til hverandre.
TJENEREN: Colin Farrell er tjeneren John i «Frøken Julie».
Det er denne veven mennesker er skapt av; ingen upåvirket, alle preget, alle formet på en eller annen måte. Det kalles den frie viljen. Men den er nesten aldri fri. Dessuten: I tillegg til alt som former oss, er vi også i våre drifters vold.
Dette er et kammerspill. Tre mennesker en St. Hans-aften på et slott. Baronen er reist bort, hans datter er tilbake sammen med bare to tjeneren: Butleren John og kokken Kathleen. John og Kathleen er forlovet.
Julie er opprørsk, selvbevisst og sårbar. Hun er drittlei sitt begrensede liv i gullbur. Og bruker makt, list og sensualitet til å presse John til å tilstå at det er henne han alltid har drømt om og begjært. Kathleen er sønderknust, men søker tilflukt i den prektighet og konvensjonelle lovmessighet som hun egentlig er et offer for.
Som man altså allerede vet: Det går til helvete. Eller deromkring. Men kunstens dannelse uteblir ikke: Man blir klokere, sanser, bringes i bevegelse og overveldes ikke sjelden.
Selvfølgelig kommer også «Frøken Julie» til å gi den merkverdig, sedvanlige gjengen av Ullmann-hatere vann på mølla med ord som traurig, gammeldags, patetisk og lidende.
Javel – alt det nevnte er elementer som kan finnes. Men mye, mye viktigere: Liv Ullmann står hun som en påle med et kompromissløst arbeid etter en kompromissløs visjon etter noen ganske sikkert kompromissløse slåsskamper med tre helt bemerkelsesverdige skuespillere.
I helt særlig grad leverer Hollywoods nye førstedame, Jessica Chastain, med en helt fjetrende meningsfylt presisjon, spesielt i filmens første halvdel.
Den ene lille haken med «Frøken Julie» er det teatrale: Det trange, 100 prosent personrettede i filmen, gjør at utfyllende filmmuligheter i omgivelser, rom og rekvisitter er for dårlig utnyttet. Følelsen av «filmet teater» er her og der følbar.
Men ellers: Fjetrende!
JON SELÅS