Ibsens «En folkefiende» har mye av komikkens skjær i seg, sammensydd av Ibsen med skarpe iakttagelser av samfunnet. Det er her begrepet «den kompakte majoritet» dukker opp, sammen med Ibsens klare spark til de som påberoper seg samfunnets interesser.
«En folkefiende»
Av Henrik Ibsen
Regi: Petter Næss
Scenografi/kostymedesign: Milja Salovaara
Musikkansvarlig/komponist: Simon Revholt
Med: Bernhard Arnø, Christian Skolmen, Anne Marie Ottersen, Lasse Lindtner, Terje Strømdahl, Julie Støp Husby.
Musikere; Simon Revholt, Per Christian Revholt.
Dette er spill levende og lekent videreført i en forestilling som sprudler av musikalitet på alle plan. Musikklab-gjengen inntok Torshov i vår med Ole Ivars-musikal; et raust og muntert utgangspunkt.
«Laborantene» fortsetter å forske på kombinasjonen musikk og teater, med overbevisende lekenhet. Det er først og fremst hørbart gjennom far og sønn Revholt som fremragende trakterer hvert sitt piano med musikk som tatt ut fra stumfilmsjangeren; musikk som formidler drama, følelser, mykhet og raseri. Simon Revholt er en vesentlig brikke i Musikklabs prosjekt som altså handler om å utforske symbiosen musikk og teater.
Men musikaliteten i forestillingen ligger også i helheten. Regissør Petter Næss har sammen med ensemblet jobbet fram en samstemt spillestil med koreografert presisjon og humoristisk timing. De tekstlige løsninger har samme mangfold og variasjon, og har iblant slående effekt.
Fortellingen om legen Stockmann som står alene mot majoriteten fordi han påpeker at badeanstalten er forurenset, inneholder mye sinne og krasse observasjoner fra Ibsens side.
Med stumfilmens melodrama som ramme, blir det satiriske lett synlig. Stumfilmens stiliserte uttrykk og tydelige kroppslige språk, akkompagnert av musikk som også evner å spre handlingens dissonans, gjør at Musikklabs forestilling får fram den skarpe undertonen.
Det er gjennomført godt ensemblespill som presteres, skuespillere som ellers bruker stemmen, viser med all tydelighet betydningen av kroppen som instrument. Det gjelder Arnø og Skolmen som med små nyanser og høylytte fakter bedriver sin egen lille krig i egenskap av å være de to brødrene Stockmann som ender som fiender.
Og det gjelder ikke minst den sleskeste sjarmør i dette beitet, Terje Strømdahl. Han bruker hver eneste fiber av en lillefinger, et øyekast eller et armkast til å poengtere sin evne til å være begeistret, snu kappen etter vinden eller å trekke seg unna med halen mellom beina.
Musikklabs andre forsøk har vist en gruppe i harmonisk samspill.
BORGHILD MAALAND