Plateanmeldelse: Robert Plant - «Lullaby And The Ceaseless Roar»

«Lullaby And The Ceaseless Roar»

Håret er gråere og vokalregisteret normalisert. Men den grenseløse musikkgleden holder Robert Plant (66) ung.

Robert Plant går glipp av trailerlass med spenn ved å være den vrange gjenlevende led zeppeliner. I gjengjeld får han bøttevis av velvilje. Arvingene hans synes nok at det er en dårlig deal. Plant, derimot, er lykkelig.

Den undervurderte basskumpanen hans, John Paul Jones (68), følger også han musen. Og ser bedre ut i dag enn i sin anemiske ungdom.

Det er Jimmy Page (70) som sitter igjen med svarteper, stakkar. Han har lite annet å gjøre enn stadig å remikse album fra syttitallet, og lete høyt og lavt etter rester som strengt tatt ikke eksisterer (de nye Led Zeppelin-«remastrene» var «whole lotta ingenting»).

Nå er Plant blitt arrogant: «Ha en god hvil», lykkeønsket han sin hvithårede eks-kollega via musikkpressen nylig, nokså ufint.

Men greit. Man hører at han har det som plommen i egget på dette albumet. (Tittelen er stilisert som «lullaby and ... THE CEASELESS ROAR» på omslaget. Men det får være grenser.)

Laget i samarbeid med et lag han har kalt The Sensational Space Shifters, stort sett folk han har arbeidet med før.

Bandnavnet er et hippe-ordspill på «shape shifter», får vi tro. For det er stadig forandring, konstant musikalsk metamorfose, som er målet og meningen.

Grunnlaget er folkemusikk, primært fra tre kontinenter: Afrika og Amerika-via-Europa. Musikken er nomadisk i sin søken gjennom de forskjellige landskapene, fra ørkenen og over fjellene og ned til deltaet. Diasporarock.

Han låner friskt fra tradisjonen (noen ting forandrer seg aldri). Men det er hovedsakelig snakk om demokratisk komponert originalmateriale denne gangen.

Ikke alle sangene flyr – selv om mange, over halvparten, gjør. Fra den dempede, keltiske «A Stolen Kiss», vuggesangen, til den buldrende «Turn It Up», brølet.

Innimellom: Et kjapt nikk til «Ten Years Gone»-aktig gitarspill i «Somebody There» og – i platenes eneste virkelige feilsteg – U2, i «House Of Love». Undertegnede har en allergi mot «smakfullt» skimrende lydtepper à la Daniel Lanois. Mange fikk dessuten sin dose «trip hop-beats» på nittitallet. Albumet har en del slikt.

Plants tekster er i perioder nesten like rosa som i gamle dager («Pockets Of Golden»!). Men de er ydmyke i sine undrende møter med både verden og elven som renner gjennom den: Musikken.

Robert leter og finner, og knytter kontinentene sammen.

Bokstavelig når han lar albumet åpne med en amerikansk folksang, «Little Maggie», og avslutter med en vestafrikansk avart, «Arbaden (Maggie's Babby)».

Denne løvens vinter er løfterik.

BESTE LÅT: «A Stolen Kiss»

MORTEN STÅLE NILSEN