Og det er mye av dette «annet» Riksteateret griper fatt i i forestillingen «Norsk Reisning», en slags analyse gjennom en slags historisk analyse av hvorfor vi er blitt som vi er blitt.
Riksteateret, Nydalen, Oslo, premiere. Turnepremiere i Bodø 10. september.
Regi: Kim Sørensen, manus: Kjetil Indregard, koreografi: Jan Ivar Lund, scenograf: Gjermund Andresen, kostymedesign: Milja Salovaara, lysdesign: Anders Busch, komponist og lyddesign: Atle Halstensen, komponist: Karianne Jæger.
MED: Espen Beranek Holm, Elisabeth Moberg, Elias Holmen Sørensen, Teodor Janson, Hina Zaidi, Sondre Krogtoft Larsen, Charlotte Øverland Våset, Monica Hjelle, Johannes Winther Farstad, Ingeborg Mohn-Reinaas, Kay Hartvigsen (musiker).
Det er løssluppent og velklingende og småfrekt sludder fra ende til annen, med Espen Beranek Holm som en fortellende og småkåt Henrik Wergeland m. ukulele og brustne illusjoner, som forsøker å holde nasjonalfølelsen oppe. Og det i kamp med nasjonale klisjeer, fra vår sorgløse oljetid, gjennom 1814-verket, gutta på skauen under krigens tungtvannsaksjon, vikingtiden, Nordlands-fiskere, bonderomantikken. Alt krydret med historiske personer som Gro Harlem Brundtland, danskeprisen Christan Fredrik, tronpretendent Carl Johan, Sissel Kyrkjebø (med Celine Dion-kompleks og manglende impulskontroll), Roald Amundsen og Jan Thomas – som på nideligste vis erstatter janteloven med Jan-T-loven. Fore ikke å forglemme: Et skolekorps, nytt på hvert sted Riksteateret vil sneie innom på sin landsomfattende vei i ukene fremover.
Et kaotisk, nasjonalt grunndykk, med andre ord; egentlig en revvy i formen. Men med sin definitive styrke i en presist, lekende og mangfoldig manus – særlig i første akt.
GJENNOMGANGSFIGUR: Espen Beranek Holm som Henrik Wergeland.
Det er musikalsk strerkt og kjempeentusiastisk gjennomført. Med Espen Beranek Holm som det dynamiske midtpunkt, samt helt fremragende gjøglerier i første rekke av folk som Teodor Janson og Elisabeth Moberg. Og Hina Zaidi og Elias Holmen Sørensen, som det troskyldige ungeparet som «onkel Henrik» har satt seg fore å gi en grunnleggende innføring i hvorfor vi nordmenn er blitt som vi er blitt.
Stykkets svakhet blir mangel på struktur – eller revyformatet, om man vil. Det blir nokså sakesløst hoppende, mildt sagt – uten at man helt forstår hvorfor den nødvendigvis skal være så rotete.
Men i alle fall: Riksteateret skal bringe genuin munterhet over landet. Og det er glimrende!
JON SELÅS