ALBUM: INDIEROCK
Ty Segall
«Manipulator»
(Drag City/Border)
Mye bra rock har blitt herpet av dongeribuksebutikker. Hyperproduktive Segall er foreløpig ikke utsatt for dette. Muligens fordi produksjonen hans er nesten umulig å holde følge med, eller fordi han ikke akkurat har vært like umiddelbar og allmenn tidligere.
Kalifornierens syvende rene soloalbum på seks år er betraktelig mer bearbeidet enn foregående innfall. I melodiøsitet og vokal er det like mye popalbumet Marc Bolan aldri rakk å lage, som det manglende leddet mellom «Ziggy Stardust» og Led Zeppelins fjerde.
Uansett. Det betyr nær-psykedelisk rockpop, der klangen ber om å bli spilt av på vinyl og innspillingen virker å ha vært glemt i en studioskuff de siste 40 årene. Låtene surrer av gårde på en måte man nesten har glemt at det er lov å la låter gjøre. Mer metro stilposering enn fremtenkning? Tja. Det er uansett ikke så viktig.
Det viktigste nå er at ingen forteller de på Carlings om denne skatten.
BESTE LÅT: «The Hand»
TOR MARTIN BØE