Bokanmeldelse: Husmor uten husfar

Gjennom hele romanen skjærer en skarp varseltone, kanskje ment å skulle vekke alle som har slumret i rosa tilfredshet over at likestillingskampen for lengst er vunnet.

Romanen er også en kraftig påminnelse om hvilket edderkoppnett av samfunnsnormer og tradisjon feministpionerene måtte rive i stykker. Mot en bakgrunn av litt plastsmakende rekvisitter i form av hendelser, husholdningsrutiner, musikk og merkevarer spilles store og små tragedier ut.

Kvinnen har knapt stemmerett i sitt eget liv, og når mannen dropper jobben for å frilansfotografere natur i Amerika mister hun enhver valgmulighet. Barna må passes, mates, oppdras og elskes.

Snart skriver hun falske brev fra pappa for å trøste dem også, mens hennes eget fremtidshåp tæres vekk nesten like fort som pengepungen tømmes.

Søsteren holder bokstavelig talt for mange kort for tett til brystet, og utryggheten forsterkes av både nabogubben og hennes egen far.

Det er utviklingen av disse siderelasjonene som bærer fortellingen, språket tetner også til, og forfatteren viser sin finslepne evne til å skape lavmælte nyanser. Slik blir det litterære pusterom mellom ellers ganske glorete tablåer.

Mot slutten begynner hovedpersonen å lure på om ektemannen faktisk dro til en drøm, eller rett og slett fra familien. Sigrid får ikke svar, men leseren må henge med inn i Erlends hode – og stri seg gjennom bokens flateste skildringer.