Å bruke Bibelen som utgangspunkt for en roman er ikke noe nytt. De siste årene er det spesielt spenningsforfattere, som Tom Egeland og Dan Brown, som på mesterlig vis har benyttet seg av skriftens mystikk. Lars Petter Sveens forsøk på å utvide Bibelens univers er mer beslektet med Karl Ove Knausgårds sensasjonelle «En tid for alt» fra 2004, hvor Knausgård dikter videre på kjente bibelfortellinger om Kain og Abel og Noas ark.
En roman helt utenom det vanlige.
Roman
256 sider
Kr. 349,-
Aschehoug
Lars Petter Sveen, som ble tildelt Tarjei Vesaas-debutantpris i 2008, kan stå foran sitt litterære gjennombrudd. I «Guds barn» dikter og fyller Sveen ut rom i historien om Jesus som ikke er skildret tidligere.
Han skriver om bipersonene, de som ikke nødvendigvis blir omtalt i Bibelen: personer som på en eller annen måte oppsøkte Jesus. Det er en fiffig idé og like fiffig utført. Det er til tider mørkt og brutalt. Forfatteren viser språklig slektskap med Carl Frode Tiller og Jan Roar Leikvoll.
Flere av dialogpartiene minner sterkt om Jon Fosse, med rytmisk, gjentagende formuleringer, spesielt i kapittel seks, som ender med disippelen Peter i en båt: Dette partiet kunne nesten vært en Fosse-tekst.
I «Guds barn» møter vi soldatene som fikk i oppgave av kong Herodes å drepe alle nyfødte guttebarn i Betlehem, vi møter Jakob som stammer, men som slutter da han møter Jesus, vi møter røvere, spedalske og prostituerte som får plass i flokken til Jesus.
I kapittel tre, om Sara, leker Sveen seg med rytme, melodi, lyd og syntaks. Teksten viser tegn til destruksjon, akkurat som Sara selv, som befinner seg et sted mellom liv og død. Dette mellomrommet mellom eksistens og ikke-eksistens, en slags fortelling fra en sjel som er på vei til å forlate den livløse kroppen, er godt utført og får et snev av noe utenom det vanlige.
Hovedtemaet i boken er nettopp dragkampen mellom liv og død, mellom det gode og det onde. Hva er rett? Hva er galt? Dette dilemmaet eskalerer i kapittel 12 med «Martas historie», hvor Marta havner i en litterær duell med det onde; en mann som «held seg i skuggen mens lyset fell ein annan stad».
Mannen forteller om en øy hvor det er samlet mange barn, men hvor en slange kommer i land og dreper dem. Utøya-referansen er tydelig, men godt litterært behandlet. Men Marta har en annen versjon som er sterkere. Hennes gripende versjon kan leses som et bilde på hvordan Norge reiste seg etter terrortragedien.
Handlingen i «Guds barn» foregår i Israel og Palestina på Jesu tid. Brutaliteten i form av nedslakting og tortur av mennesker, spesielt barn, gjør Sveens roman blodig aktuell. Men først og fremst er dette kunst av høy kvalitet.
«Guds barn er en fantastisk roman.