Få personer er blitt flere biografier til del enn den britiske politikeren Winston Churchill. Man skal altså ha betydelig selvtillit, eller en original innfallsvinkel, for å gi seg i kast med et slikt materiale. Den generelt uredde Jon Hustad har funnet en nisje i å beskrive den unge Winston, og britens bratte karriere frem til utbruddet av første verdenskrig.
Portrett av den unge Winston Churchill.
Biografi
351 sider
349 kr.
Schibsted
Boken er både velskrevet og morsom, ikke minst takket være Churchill selv, hvis oppførsel og uttalelser ofte gikk langt utenfor det konvensjonelle. Hustad lykkes godt i å vise hans dobbelthet, – kombinasjonen av den aristokratiske bakgrunnen og det faktum at han på mange måter var en outsider. Churchill manglet både «riktig» utdannelse og evnen til å innordne seg, to faktorer som har gjort det nærliggende å karakterisere ham med begrepet «geni».
Hustad klarer riktignok ikke helt å formidle hva som var så stort med Churchill i perioden frem til han begynte sin politiske karriere. Visst var han svært god i polo, eventyrlysten og en kjent krigskorrespondent. Men når Churchills arrestasjon i Sør-Afrika beskrives med ordene «Verden hadde fått sin mest berømte krigsfange siden Napoleon,» føler leseren at noe viktig har gått hus forbi.
Bokens hoveddel, om politikeren Churchill, setter imidlertid skapet på plass. Her skriver Hustad, med stålkontroll, om et fyrverkeri av engasjement som utfoldet seg i hele spekteret fra det visjonære og ansvarlige til det usympatiske og selvmotsigende. Hustad setter ikke Churchill på sokkel, han virker genuint nysgjerrig på hele mannen.
Blant de mange høydepunktene er skildringen av Churchills posisjonering som forkjemper av frihandel. Ikke bare forsto han økonomi, men han klarte å formidle det i et språk folk flest kunne forstå.
Likeså viktig er fortellingene om Churchills arbeid for å bygge en velferdsstat, hans kamp mot de privilegerte i Overhuset (som hadde arvet sin makt), samt anstrengelsene for å humanisere straffesystemet. En solid introduksjon til konfliktene rundt «det irske spørsmålet» er inkludert.
I det siste kapittelet har forfatteren tatt et merkelig valg, ved å skrive om «det tyske ansvaret» for første verdenskrig. Her sporer han ikke bare litt av fra Churchill, men unnviker også de siste årenes debatt om temaet, hvor stadig flere røster har tatt til orde for at det har vært feil å gi Tyskland ansvaret.