Enhver ny «Hamlet»-oppsetting blir en jakt på hvem denne ulykksalige prinsen av Danmark egentlig var. Det er antagelig hovedgrunnen til at det mange regner som Shakespeares hovedverk stadig lever og spilles og forsøkes – som et av verdensdramatikkens fundamentale hovedverk.
Rogaland Teater, hovescenen.
Av William Shakespeare
Gjendiktet av André Bjerke, bearbeidet av Kjersti Horn og Torbjørn Eriksen.
Regissør: Kjersti Horn, scenograf-og kostymedesigner: Katja Frederiksen, komponist: Erik Hedin, lysdesigner: Haakon Espeland, maskør: Jill Tonje Holter.
MED: Torbjørn Eriksen, Anders Dale, Mette Arnstad, Roar Kjølv Jenssen, Even Stormoen, Per Kjerstad, Nina Ellen Ødegård, Marko Kanic, Ole Christoffer Ertvaag, Ragnhild Arnestad Mønness.
Stykket bærer i seg nær sagt alle teaterets sjangere. Vektleggingen – har man sett – kan legges på en uendelighet av plan. Og Hamlet selv er så tvetydig en person, at han så å si er umulig å sette i bås; han har alle menneskelige egenskaper, på godt og ondt, i seg.
Ettersom jakten har foregått i mer enn 400 år, skal det selvfølgelig godt gjøres at man finner svaret ved Rogaland Teater en sen augustkveld som i kveld. Og det blir da også bare i kortere passasjer man virkelig aner dimensjonene i den gamle mesters verk. For ofte og for lenge virker scenestrevet mer i retning av å trekke klassikeren etter hårene.
Noen ting står klart: Prins Hamlet er rammen at dyp og inderlig sorg og krenkelse: Hans far, kongen er drept av sin bror. Og hans mor, dronningen, har altfor raskt giftet seg med farens morder. Som altså er blitt den nye kongen.
Dette driver ham inn i et vanvittig spill, samtidig som ytre farer truer, både ham selv og Danmark.
Teksten er en vanvittig flom av ord, her i André Bjerkes etter hvert «klassisk norske» oversettelse. For å holde ordene i tømme og selve fortellingen – som sannelig er intrigant nok – i fokus, kreves atskillig nøkternhet og treffsikkerhet. Samt en uovertruffen flyt. Der treffer ikke denne oppsettingen blink.
Det vil si: Torbjørn Eriksen i tittelrollen er definitivt på sporet av noe, med en litt stakkato, nesten litt flat stemmebruk, særlig innledningsvis. Derfor virker også hans voldsomme utbrudd etter hvert også i riktig retning. Eriksen har kontraster som gir mening.
Men flere av rollene rundt ham lyder mer som amatører enn som øvde skuespillere altfor lenge. Og bidrar til at kulissene av kaskader av tivoliballonger og en inciterende, skjebnesvanger lydmur i bakgrunnen til tider nærmer seg parodien. At både kongen og dronningen i perioder forblir rene rollepåstander, mer enn menneskelige skikkelser, hjelper ikke stort. Mildt sagt.
Det forsøkes iherdig. Og i perioder fenger det. Men for ofte sitter man en smule oppgitt i forhold til geberdene.
JON SELÅS