Bokanmeldelse: Carl-Johan Vallgren: «Skyggegutten»

Carl-Johan Vallgren er best kjent som en av de virkelige romantikere i svensk kulturliv. Både som visesanger, musiker og som forfatter av blant annet «Den vidunderlige kjærlighetens historie», som kom på norsk i 2003.

Nå har han tatt med seg sin litterære og kunstneriske intensitet over i kriminallitteraturens verden.

«Skyggegutten» er første bok i det som skal bli en serie fra Vallgrens hånd. La det være sagt med en gang: Dette lover godt. Svært godt.

Forfatteren har et sikkert grep om denne sjangerens krav til så vel innhold som form, og behersker i tillegg den helt avgjørende kunsten i spenningslitteraturen: tempo og fremdrift i fortellingen.

Det starter med den mystiske forsvinningen til den svenske smågutten Kristoffer i 1970. Tilsynelatende kidnappet på høylys dag, av en kvinne som bare virket å ville avlaste guttens stressede far et lite øyeblikk.

Så raskt over til våre dager, og inn fra høyre vår nye anti-helt: Danny Katz. En litt redusert, men åpenbart nykter eks-narkoman og tidligere ungdomskriminell. Nå en mann i 40-årene, som lever et beskjedent liv som oversetter.

Inntil han en dag blir kontaktet av det som skal vise seg å være konen til den forsvunne Kristoffers yngre bror. Også broren, for lengst voksen, er nå sporløst forsvunnet. Men en tynn tråd fra fortiden binder ham til Danny, og dermed påtar han seg sterkt tvilende et slags privat etterforskningsoppdrag.

Et oppdrag som også skal sette ham i forbindelse med flere skygger fra fortiden, blant annet politikvinnen Eva Westin.

Både Danny og Eva skal snart få grunn til å angre på sin befatning med denne forsvinningssaken, og det er sannelig ikke småting vår svenske venner blir utsatt for: Både voodoo, barnekidnappinger og bestialske drap må vi igjennom, for å trenge inn til kjernen av denne gedigne konspirasjonen.

Her finner vi dystre og unevnelige familiehemmeligheter, superhemmelige etterretningsoperasjoner og allmenn galskap, paranoia, svik og skyldfølelse.

Handlingen finner i hovedsak sted i Sverige, men med en viktig avstikker til Den dominikanske republikk.

Danny Katz viser seg som en overraskende handlekraftig action-mann, det er han også pent nødt til – for det går riktig fort i svingene her.

Leseren blir likevel smidig og trygt loset gjennom sidene, ikke minst takket være bokens norske oversetter Bjørn Alex Herrman.

Av og til skjærer Vallgren over kanten til det maniske og spenningsmessig instrumentelle, men som en hovedkonklusjon: All grunn til å rydde plass for «Skyggegutten» blant årets krimfavoritter.