Bokanmeldelse: Gert Nygårdshaug: «Nøkkelmakeren»

Roman

Tiden spiller alle et puss i denne fortellingen.

256 sider

Kr. 349

Juritzen


«Nøkkelmakeren» spinner Gert Nygårdshaug videre på tråden fra romanen «Klokkemakeren» som kom i 2009. Siden den gang har forfatteren etter en del støy skiftet forlag fra Cappelen Damm til Juritzen.

Men noen umiddelbar litterær fornyelse er det vanskelig å få øye på.

Det er igjen urmakeren Melkior Mussenden og hans kone Mathilde som er hovedpersonene, og det er igjen tiden det dreier seg om. Den fredelige landsbytilværelsen til ekteparet Mussenden kommer i ulage når Melchior opplever underlige forstyrrelser og forrykkelser av tidens gang.

Det er som om det oppstår flere parallelle tidsløp, uforklarlige hopp og brudd, og for en urmaker er det selvsagt ekstra frustrerende når husets i alt 50 veggur ikke lenger går som de skal.

Denne tidsforstyrrelsen åpner opp for en rekke både underholdende og mer skumle scener. Og ikke minst gir det åpning for noen betraktninger omkring begreper som fortid, fremtid og nåtid. Velkjente temaer fra forfatter Gert Nygårdshaug.

Praktisk nok introduserer Nygårdshaug også en mystisk fremmed som en dag kommer gående over kornåkeren. Han viser seg å være nøkkelmaker, og etablerer seg i den lille landsbyen. Men han har også utrustet seg med mystiske antenner og annet utstyr som ikke uten videre assosieres med nøkkelsliperi.

Spenningen i den lille landsbyen stiger ytterligere når to bøse karer fra vår Mektige Allierte ankommer på jakt etter denne nøkkelmakeren. Slik tar boken en dreining bort fra en godlynt fabel til en mer politisk motivert fortelling om overvåking, etterretning og droner. Og som nesten alltid med Nygårdshaug, er det også et tydelig øko-politisk budskap i boken.

Forfatteren er best når han er på sitt mest muntre og småfilosofiske, med passende doser kulinariske gleder samt en dash alkymi i den litterære gryta.

Fullt så engasjerende er ikke hans forutsigbare anti-amerikanisme. Dessuten er det en viss risiko for at leseren kan gå lei av den noe affekterte, snirklete og gammelmodige stilen han skriver i.

Men det er selvsagt ikke til å komme forbi at Gert Nygårdshaug behersker det aller viktigste: Kunsten å skrive en god historie.