Bokanmeldelse: Levi Henriksen «Harpesang»

I romanen «Harpesang» skjer noe uvanlig i Vinger kirke en helt vanlig søndag. Musikkprodusent Jim Gystad er lei av jobben sin og har allerede tømt i seg to kanner med kaffe og kastet opp én gang utenfor kirken, før han snubler inn mellom benkeradene for å være fadder i en dåp.

Når forsamlingen skal synge første salme, skjer det noe. På benkeraden bak ham hører han gudbenådede stemmer. Han snur seg og ser De Tre Syngende Søsken Thorsen, som bergtar ham med en intens tilstedeværelse.

Opplevelsen hans kan sammenlignes med å bli frelst, og hans fascinasjon for søskentrioen opptar all hans tid.

Han flytter midlertidig til bygda Skogli utenfor Kongsvinger for å være nær dem. De mystiske søsknene har ikke gitt ut plate eller opptrådt på flere år.

Det blir derfor en stor utfordring for Gystad å overtale dem til å spille inn en ny plate. Spesielt Timoteus Thorsen er en hard nøtt og setter Gystad på flere prøver.

Med det kristne plateselskapet Klango i ryggen hadde søskentrioen sin storhetstid på 60- og 70-tallet, som ble toppet med en turné i USA. Klango har eksistert i virkeligheten og var en del av pinsebevegelsen. Selskapet ble etablert i 1959 og nedlagt 32 år senere. Deres største suksess var duoen Kjell og Odd, som også turnerte i USA. En del lesere vil også tenke på Søstrene Bjørklund som en parallell til søskentrioen Thorsen. I nyere tid er Børud-gjengen en musikkgruppe med liknende bakgrunn.

«Harpesang» handler ikke bare om sang og en mystisk, aldrende søskenflokk. Den handler også om falskneri, familiekonflikter, vennskap og gammel kjærlighet. Kanskje tipper det litt over når Levi Henriksen nærmer seg klimaks i romanens sentrale kjærlighetshistorie, men den gir likevel historien et nødvendig emosjonelt høydepunkt, som man kan finne i de beste sanger.

Tittelen «Harpesang» har minst to betydninger: Den spiller på engler og harper, men også grusharpe, en innretning som sorterer grus, og som støter fra seg en rytmisk lyd som fascinerer Gystad og som blir sentral i hans overtalelsesforsøk overfor Thorsen.

Det kan hevdes at Henriksen beveger seg innenfor trygge rammer når det gjelder romanstruktur. Han tar ingen sjanser med formatet, men er original i valg av historie. Innimellom pensler Henriksen på med gode naturskildringer, som «Vi hadde kjørt forbi jorder som var kjevlet ut på hver side av Glomma».

Avslutningen kom overraskende på meg, og da jeg lukket boken, tenkte jeg: Det var akkurat slik det skulle være.