Bokanmeldelse: Gaute Heivoll: «De fem årstidene»

Denne gang er det mormor og morfar som står i sentrum for handlingen, lagt til Norge i årene 1977 og 1978. Slik blir romanen også en tidsreise til en på en og samme tid nær og fjern fortid.

Når morfaren pensjonerer seg fra sin konduktørstilling i NSB som

62-åring, er det for å egne resten av livet til de nære ting: Hagen og huset, og ikke minst verkstedet der han skal male, småsnekre og ellers ta livet med ro.

Men det blir snart klart for leseren at en snikende sykdom skal endre drastisk på fremtidsplanene, og denne underliggende og underforståtte uhyggestemningen dominerer på mange vis historien som blir fortalt.

Det er de små og nære tingene handlingen kretser rundt: Hagen med plantene, det daglige husarbeidet, den nærmeste familien. I tillegg til sykdommen dukker det også mer håndfaste og ytre trusler mot den vesle idyllen, i form av dyr som ødelegger hagen de to steller så flittig med. En sekvens der morfar og mormor setter ut grevlingfelle – med et noe overraskende resultat – nærmer seg det burlesk komiske i all sin underspilte dramatikk.

Som det fremkommer av bokens tittel, er romanen strukturert rundt årstidene og skiftningene i naturen. Hva den ekstra, femte årstiden egentlig innebærer, overlater jeg til leseren selv å finne ut av.

Denne romanen viser på mange måter Heivoll på sitt beste. Få kan som ham skrive frem lyder, farger og stemninger i et rolig men samtidig bestemt og distinkt toneleie. Det er nærmest som om natur og omgivelser besjeles. Men det må også sies at bokens fremdrift til tider hemmes av at stillferdigheten blir i tyngste laget.

Det biografiske forelegget blir ellers ytterligere styrket ved referansene til en eske med smalfilm som morfaren tok opp i sitt siste leveår. Dessuten skriver Heivoll inn seg selv som spedbarn, og som om ikke det var nok inneholder boken også en referanse til hans egen roman «Før jeg brenner ned» fra 2010.

Alt i alt en vellykket, vemodig og virkningsfull roman.