I alle fall som familieforestilling. Og det er nok hele vitsen. Selv om de minste risikerer angst og nervøsitet og akutt fang-behov underveis.
Musikal basert på Disney-filmen fra 1991.
Tekst: Linda Woolverton, musikk: Alan Menken, sangtekkster: Howard Ashman og Tim Rice.
Regi/koreografi/oversettelse: Jostein Kirkeby Garstad.
Kostymedesign: Rebekka Sørensen. Musikalsk ansvarlig: Trond Lindheim.
MED: Mari Lerberg Fossum, Hans Marius Hoff Mittet, Rein Alexander, Jonas Fuglevik Urstad, Trond Teigen, Maria Wulcan, Lars Jacobsen, Liv-Unni Larsson Undall, Kristoffer Olsen, Inger Teien, Chip: Thomas Rikheim Fangel/Jesper Leporanta/ Daniel Gentile, Belle som barn: Nadine Sarah Philipson/ Frida Lieberg Christoffersen/ Johanna Kjus Skippervold, Gulvteppe: Casandra Strand Simon/Michelle Hansen/Mia Betten
Historien er et eldgammel sentral-europeisk eventyr: En utakknemlig og slem prins blir forhekset om til et uhyre. Bare hvis han kan få den vakre ungpiken Belle, som er fange i hans slott, til å elske seg, kan han vende tilbake til et normalt liv.
Christiania Teaters versjon er altså bygget på en Disney-tegnefilm. Og det er et tvers gjennom imponerende teaterapparat som er satt i sving for å lage «levende» teater: Scenografi, lyd, lys, kostymer og - ikke minst! - masker er glimrende jobbet med, særlig Hans Marius Hoff Mittets udyr-maske er imponerende - og åpenbart mulig å synge uhindret bak - selv om det garantert er musikalspesialistens aller svetteste jobb, så langt!
Så langt, så godt. Og det er langt flere enn Hoff Mittet som synger bra. Grunnen til at forestillingen er verd en firer på terningen, er det åpenbare faktum at den vil vokse og bli bedre etter hvert som sangene blir enda mer innlevet og følt. De er nemlig vanskelige, i den forstand at de iørefallende melodiene er sjeldne; ytterst lite nytte-materiale! Mens de buldrende og svulstige crescendi florerer på Disneys vis.
Forestillingens store svakhet er at den ikke får bestemt seg for stemningsleie. I perioder er det rene horroroppvisningen, og selv ikke en strålende opplagt og grassat selvhevdende Rein Alexander som røffmunter spradebasse med Eyvind Hellstrøm-spasmer, greier å myke opp skremslene i første akt.
Mari Lerberg Fossum som Belle har en fortryllende stemme, hører til dem som nok vil synge seg mer «inn» i historien etterhvert. Mens folk som «lysestaken» Lars Jacobsen og «tekannen» Inger Teien skiller seg fint ut - særlig fordi de bringer lett og lyse toner inn i alt det voldsomme.
Andre akt blir mykere og mer menneskelig, skjønt nær tre timers spilletid også er en familieutfordring av klasse. Særlig tissevennlig er det i alle fall ikke - dersom den obligatoriske forestillingsbrusen skal fortæres underveis. I andre akt hopper dessverre handlingen også såpass mye - og til dels innom et par sidespor - at den innforlivede medfølelse er temmelig vanskelig å få med seg.
JON SELÅS