Den norske litteraturviteren, med bosted i Danmark, legger nå på bordet den grundige og gjennomarbeidete boken «Dommedag og djevlepakt».
Selv kaller han det for en litterær biografi, og betoner dermed viktigheten av at dette først og fremst er en litterær studie, der Ibsens personlige biografi bare trekkes frem der det er naturlig for å understreke faglige poeng.
Men uansett sjangerbetegnelse, så er Haugans ærend med denne boken krystallklart: Han vil «frigjøre» Henrik Ibsen fra det han mener er en programmatisk og kulturradikalt inspirert tolkningstradisjon.
Ibsen var ingen programdikter i ordets tradisjonelle forstand, hevder Haugan. Han var en egentlig en før-moderne dikter, med sitt viktigste ståsted i kristendommen og den evangeliske kulturforståelsen. Derav også bokens tittel: Henrik Ibsen holdt riktignok dommedag over seg selv når han skrev, men hans djevlepakt var ikke med samfunnet rundt. Hans djevlepakt var med kunsten og diktningen: «Størst av alt er kunsten».
Litterær biografi
En ny lesning av Ibsens verker som vektlegger sammenheng mer enn brudd.
609 sider
Kr. 449,-
Gyldendal
Henrik Ibsens diktning tok opp i seg alle de viktigste tendensene i 1800-tallets litteratur: nasjonalromantikken, idealismen, realismen og symbolismen. Men det var aldri snakk om noen – bokstavelig talt – dramatiske brudd. Tvert imot en gradvis utvikling som ikke var styrt av politisk opprør, men av en evig selvrefleksjon.
Den danske kritikeren og litteraturhøvdingen Georg Brandes var den ivrigste til å ville monopolisere Ibsen og hans diktning. Dette fordi så mange av verkene hans tilsynelatende passet som hånd i hanske til Brandes’ kulturradikale prosjekt: Men Henrik Ibsen unndro seg gang på gang en slik rolle som programdikter, og overskred både trender og tendenser i sin samtid. Han kunne nok støtte danskens opprørstrang, men ikke konsekvensene av det moderne gjennombrudd og forkastelsen av kristendommen. Det er langt fra Brand til Brandes.
Det er spennende å følge Haugans sammenhengende og perspektivrike gjennomgang av alle Henrik Ibsens arbeider. Selv om man også bør være utstyrt med særdeles god litterær kondisjon for å henge med i hans til tider omstendelige verkgjennomganger.
Et paradoks med en bok som dette, er selvfølgelig at når forfatteren selv sitter med sin fasit foran seg, så blir det umulig for leseren å argumentere mot konklusjonene. Med andre ord: Haugan erstatter en programmatisk lesning av Ibsen med en annen, nemlig sin egen.
Jeg kunne også ønsket meg at Haugan hadde gitt mer plass til den samtidige resepsjonen av Ibsens verk, og dermed fått klarere frem hvordan han faktisk sto i et stadig vekslende forhold til sin egen tid. Historien om Henrik Ibsen og hans diktning er uansett ikke ferdigskrevet.
SINDRE HOVDENAKK