Regissør Mørk-Eidem spar på med plumpe vulgariteter, beske observasjoner og et persongalleri bestående av nordmenn som trygt kan kalles «samfunnets støtter».
Det er liten tvil om at norske troll regjerer langt utenfor Dovregubbens enemerker, og at nordmenn - også i dag - lider av pompøs selvgodhet og at vi juger så vi tror det sjæl.
«Peer Gynt»
Av Henrik Ibsen
Regi og bearbeidelse: Alexander Mørk-Eidem
Scenografi: Erlend Birkeland
Med: Eindride Eidsvold, Jon Øigarden, Mattis Herman Nyquist, Ingjerd Egeberg, Finn Schau, Amina Sewali, Anne Krigsvoll, Andrea Bræin Hovig, Marika Enstad, Issaka Sawadogo, Nader Khademi.
Med liv og lyst hiver et velopplagt ensemble seg over diverse roller og oppgaver, de kommenterer sine egne handlinger og de svinger innom et lite hav av referanser til bragder og udåder begått både av Ibsens oppdiktete personer og nålevende nordmenn som med letthet karikeres; Erna Solberg, Siv Jensen, Petter Northug, Petter Stordalen og Olav Thon, for å nevne noen.
Ingen skal være i tvil om at dette er samfunnskritikk over norsk selvgodhet på alle plan; så tydelig og gjentagende er det, at det kritiske element etter hvert mister sin klo. Blodig alvor, terrortragedie, utleverende kunstnersjeler; ingen slipper unna og resultatet blir i blant støyende kaotisk.
Mørk-Eidem har lekt med sin Ibsen. Han har jukset litt her og der, lagt til og trukket fra, og tatt med tekster fra andre Ibsen-stykker. Som arena for dette lekne har han brukt vår tids ur-norske samlingsstund, Skavlan-showet. Det er et grep som fungerer godt, og som utvilsomt viser hvordan dette mesterverket kan krystes sammen til å bli høyst aktuell samtidsunderholdning med mørke undertoner.
Eindride Eidsvold gjennomfører rollen som Peer Gynt med robust humor. Han stormer fram, kåt, selvopptatt og kynisk og du er aldri i tvil om hans misjon i livet; å velge til enhver tid kun det som gagner ham.
Kontrasten til den plumpe ubehøvlede gyntske opptreden synliggjøres i møtet med Solveig, her kalt Shamso. I samspillet mellom Eidsvold og Amina Sewali ligger noen av forestillingens stillferdige pusterom. Sewali gir Solveig-skikkelsen styrke og tyngde, og et liv hun bare kunne drømme om fra Ibsens side ved å ta rollen i egen støpeskje.
For regissøren har tatt seg store friheter ved stykkets slutt. Uten å røpe hva som skjer, så synes jeg det fungerer. Kanskje fordi det setter Peer Gynts refleksjoner over sitt eget liv i et større perspektiv, eller kanskje fordi det helt fra starten av har vært klart at både de ibsenske figurer og hans replikker lett kan omgjøres til mennesker og fenomener vi omgås daglig. Og da må man kunne unne seg litt dikt og løgn - slik Peer Gynt gjorde.
BORGHILD MAALAND